Stillhetens portal

2000 skritt – Vil dere kanskje legge dere ned på litt? spør Hege Tveito Valencia (38) og vet knapt hva godt hun kan gjøre oss.
Hvordan vi kom til Lårdal og Skattkammeret gjestestove, er fremdeles en gåte. I det ene øyeblikket kjørte vi nedover langs E134 i god fart. I det neste satt vi og spiste omelett og drakk urtete hos vertinne Hege.
– Den er laget av mynte og sitronmelisse, forklarer hun mens hun plukker to nyperoser.
Så blir hun borte. Det blir omelettene også. Men nyperosene kommer tilbake. På toppen av isen som kjærlig ligger tett inntil den nybakte eplekaka og smelter.
Lukten fra nyperosene trenger inn nesa, treffer et sted langt der inne som gjør oss litt døsige. Det ser Hege, det er derfor hun tilbyr oss å legge oss nedpå litt.
– Takk, men nei takk. Vi tenkte kanskje du kunne tenke deg å gå en liten lunsjtur med oss?
Hun smiler tilbake og nikker. Det lille gjestgiveriet driver seg så visst ikke selv. Men en liten spasertur har hun alltid tid til.
Sola har sprengt vekk skyene Mens vi ennå kjørte langs E134, var det fremdeles truende skyer på himmelen.
I Lårdal er det ingen.

Utstråling

Inne bak gjerdet går Hege med korte og sedate skritt. Alle går med korte og litt sedate skritt innenfor gjerdet. Til og med sønnen hennes David (2) og alle barna som er inne og leker med ham.
Den lille flokken med unger er stille. Som om duften fra urteteen og nyperosen har bedøvet dem også. Alle har vi gått inn stillhetens portal.
Jesus er malt opp på veggen. Han er sentral nede i vannkanten på det gamle stoppestedet for kanalbåtene. På bildet leier han et lite barn. Hege uttaler det aldri, men hun stråler hele tiden ut en bønn om at vi skal tro det samme som henne. At vi skal få hennes usynlige følgesvenn med på veien.
Hun dytter ikke.
– Hvor lang er denne veien? spør jeg der hvor asfalten slutter og jeg trodde veien løp ut i skogen.
– 3 kilometer, tenker jeg. Og da kan du ta opp til venstre og over til Kviteseid. Men det blir vel litt langt i dag?
Jepp. Både beina til Per Åge og mine egne ble egentlig skuffet da hodene våre takket nei til sofaluren. Trøtte ville de hvile.

Regnbuen

Vi går ikke langt. Idyllen langs vannet er ubeskrivelig. Her brøler ikke stillheten. Stillheten er musikk som trenger inn i hodet. Ikke gjennom ørene, gjennom huden.
De små skrittene har blitt lange, raske. Utenfor gjerdet til gjestgiveriet er tempoet høyere, men aldri raskere enn at verten kan snakke klart og tydelig. Korte setninger. Dialekten setter en egen melodi til ordene, støtter dem opp og bygger under meningen. Slik blir det aldri nødvendig med så mange ord som vi bruker i byen.
Lenge etter at ordene er sluttet å komme, fortsetter melodien å synge inne i hodet mitt. Øynene fortsetter å snakke, det aller meste blir sagt med stillhet.
Vi vender om. Sola lyser opp Lårdal. Tett ned til vannkanten funkler gjestgiveriet. Her finnes ingen skyer, ingen regndråper. Likevel bøyer regnbuen seg ned mot hagen med det hvite huset.
Virkeligheten buldrer. Det grønne skiltet med E134 er tilbake. Bilen bak oss tuter, blinker med lysene og vil forbi.
– Du, Per Åge, kan du se om det er bilder i kameraet? Duppet vi av, eller var det virkelig?