Alltid på en søndag

- Horscht! Horscht!
Lyden av en raspende og ikke minst ropende stemme når meg akkurat i tide til at jeg rekker å snu meg for så å kaste meg til siden. Forbi meg traver et lite esel. Det bærer tungt. På kjerra den har rullende bak seg sitter det ikke bare en fullvoksen og høythoiende mann, det ligger også et titalls kasser med bleke appelsiner. Klokken er litt over frokost, og både esel og kjøpmann er for sent ute til å nå de beste plassene på et av Asias aller største markeder.
Et besøk til søndagsmarkedet i Kashgar er et angrep på samtlige sanser. Her vandrer flokker av geiter forbi opphengte kadavere av sine artsfrender, uvitende om den skjebnen som vil ramme også dem. Her spises, prutes, drikkes og pisses det om hverandre – et sammensurium av lyder, lukter og smaker.
Kashgar, en gang et av de store knutepunktene for Silkeveien mellom romerne og kineserne, har de siste hundreårene henfalt til verdens kollektive glemmebok. En oase bortgjemt i sør av tre av verdens største fjellkjeder, i nord av den enorme sandkassen som utgjør Taklamakan-ørkenen.
Mens byen ligger i en minnerik dvale resten av uken, våkner den gamle handelskraften til live hver søndag. På en enorm, åpen slette i utkanten av byen samles så mye som 100.000 mennesker hver uke.

Elvis. - Skal det være en sau, roper en ung gutt.
Av alle seksjonene her er dyremarkedet det største. Døde dyr henger på knaggene. Levende dyr breker, rauter, knegger, hyler. Dyreskinn av gaupe, ulv, rev, ja, til og med snøleopard, henger som jakttrofeer langs veggene – de gjevere dyrene får du kjøpt komplett med hode og hale.
- Jeg sa, skal det være en sau, maser gutten. Han sier han heter Yafijan og at han er 14 år gammel. Dyret han vil selge meg er ikke en hvilken som helst sau, noe Elvis, min guide, gjør meg ettertrykkelig oppmerksom på.
- Dette er ikke en vanlig sau. Dette er en Marco Polo-sau, og du spiser den ikke. Du lar den parre seg med alle de andre sauene dine. Så får du sterke, flotte sauer, forklarer Elvis.
Det store dyret med den lange ullen og de enorme, spiralformede hornene kan bli min for 5000 kroner. Mye for meg, en enorm sum for lokalbefolkningen. En gjennomsnittsinntekt her ligger på rundt 1600 kroner i året.
Elvis Ablimit har tilbudt seg å vise meg markedet. I løpet av de siste dagene har han tatt meg gratis rundt i Kashgar, og jeg mistenker at han håper å sende meg på flyet med et av teppene hans i bagasjen. Fornavnet valgte han selv.
- Jeg ble fortalt at jeg måtte ha et vestlig navn, så jeg kalte meg selv Jesus. Noen engelske turister sa det var en dårlig idé, og de anbefalte Elvis i stedet. I like it!

Drøm om frihet. Elvis er ingen populær mann på søndagsmarkedet. Hver uke trekker han mot teppeseksjonen, der han venter som en piraja på vestlige turister. Når noen kommer for å se på tepper, tilbyr han seg å kjøre dem til butikken sin litt utenfor markedet, der han selvfølgelig har både bedre varer og billigere priser.
Noen av Elvis' konkurrenter er nomader som har reist i dagevis fra fjellene for å selge varene sine. Blant annet tadjikere, kirgisere, turkmenere og pakistanere.
Den 14 år gamle saueselgeren tilhører folkegruppen Uighur, i likhet med tre firedeler av befolkningen i Kashgar (og rundt halvparten i hele Xinjiang-provinsen). Uighurene er av utseende mye nærmere tyrkere enn han-kinesere. Språket de snakker er også en avart av tyrkisk. Uighurene er muslimer, og mange bærer et lite håp om at Xinjiang en gang skal løsrive seg fra Kina og danne staten Øst-Turkestan.
Men på markedet dreier det seg om handel, ikke politikk. I gamle dager kunne kjøpmennene her forhandle om prisen på en vare ved simpelthen å trykke hverandre i hånden. Ved å bruke fingrene kunne de prute og krangle uten å foretrekke en mine. Denne subtile kunsten har forsvunnet i ørkensanden. Nå er prutingen svært vokal, med hyppige innslag av armveiving.

Bakevje. 1273 var året da Marco Polo travet gjennom Kashgar og skrev at "Herfra reiser handelsmenn til alle verdens kanter for å selge varene sine". Noen år senere kom Djengis Khan og la grunnlaget for dagens Xinjiang-provins, et område tre ganger så stort som Frankrike. Men etter at mongolene forsvant, ble området en bakevje. Russland og Storbritannia opprettet diplomatposter på 1800-tallet, og bygningene deres fra den gang er i vår tid blitt til hotellene Seman og Chini Bagh. De fleste vestlige turistene ender opp på ett av de to.
Og turister blir det stadig flere av. Nærmere ti millioner i året, de fleste av dem kinesere.
- Byen er i ferd med å bli veldig kinesisk, bemerker Coleman Houser. Han driver backpackerstedet Caravan Café rett ved det gamle britiske konsulatet, og mener Kashgar har endret seg svært mye i løpet av de ti årene han har bodd her.
- Etter at det ble togforbindelse i 1999, og etter at flyplassen kom noen år tidligere, er det blitt mye lettere å komme seg hit. Før måtte man ta buss fra provinshovedstaden Urumqi, noe som kunne ta alt fra 30 til 60 timer.
Kashgar, Kinas vestligste by og en av de plassene på jorden som er lengst unna havet, er blant de siste stedene i Xinjiang som opplever store endringer i befolkningen. Kineserne som kommer er nemlig ikke bare turister. Mange bosetter seg her. Masseflyttingen har pågått siden Mao kom til makten i 1949 – ikke bare fordi det ligger enorme lagre olje under Taklamakan-ørkenens gule sand, men også fordi området grenser mot mektige nasjoner som Russland (tidl. Sovjetunionen) og Pakistan.
Tross dette lever søndagsmarkedet i Kashgar fremdeles sitt eget liv, som det har gjort det i evigheter. Den lille ørkenoasen ligger så langt vest i Kina at de fleste innbyggerne ignorerer kravet om at alle kinesiske byer skal operere på samme tid. Armbåndsurene viser konsekvent at Kashgar ligger to timer bak Beijing. Selv om de offisielle urene sier noe annet.
Men nå er det nok bare et tidsspørsmål før klokkene må stilles fram.
Til nåtiden.

Publisert fredag 11. desember 2009 kl. 16:06.