A-ha gjenerobrer gamle tomter

En fredag på Grand Hotel i Oslo er de tre – Morten Harket, Magne Furuholmen, Paul Waaktaar-Savoy – samlet i en suite.

De spøker lett med forholdet seg imellom, før de hver for seg intervjues – og forteller en historie med svært ulike ord, men som likevel er den samme. Den handler om hvordan de fant tilbake til formen rundt innholdet, og hvordan de prøvde å komme seg forbi alt det andre – det som ikke handlet om musikk – som 80-tallet betød for dem.

-80-tallet var tabu for oss, sier Magne Furuholmen: – Vi gikk fra å være popmusikere med seriøse ambisjoner til pinuper. Nå omsider ville vi gjenerobre land som tilhørte oss, og frigjøre oss fra skammen over våre ungdomssynder.

Feil årsaker

Magne har hatt tid til å tenke det ut, for han er sist ut av de tre til å la seg intervjue. Men slik har det alltid vært. Likevel binder noe dem sammen. En drøy halvtime før har Morten Harket fortalt hvordan de tre i a-ha nærmest assosierte dette massive, støyende fokuset på det ytre med musikken, og rygget unna:

– Men vi valgte det vekk av feil årsaker. I dag er vi eldre, vi forstår mekanismene den gang bedre, sier Morten Harket.

De er like forskjellige som alltid, sier han: – Vi trekker forskjellig, alle tre. Men ønsket om å gjøre dette albumet var så sterkt at det vant. Det åpnet opp for ting i oss som har vært sunt for bandet musikalsk, sier Morten Harket.

Til kjernen

Albumet "Foot of The Mountain" slippes mandag. Det er det elektroniske albumet de bestemte seg for å lage, etter en rekke album der de ifølge Paul Waaktaar-Savoy lot seg påvirke av trangen til å opptre og spille etter liveopptredenene som fulgte den tidlige suksessen.

– Dette handler ikke å se seg tilbake. Vi er ikke interessert i å gå tilbake til 80-tallet. Derimot handlet det om å finne tilbake til det som definerte det tidlige a-ha-soundet; å redusere en verden av muligheter ned til en streng ramme – som var synthesizere, sequensere og programmering. Slik fant vi vår sound da, og dermed blir følgen et album nå som er mer beslektet med tidlig a-ha, sier Morten
Harket.

Sammen i studio

Det er Paul Waaktaar-Savoy som har skrevet de fleste låtene, fire alene, fem sammen med Magne. De kom raskt for noen år siden, i kjølvannet av "Analogue"-albumet fra 2005. Det tok to år å lage, noe som frustrerte ham mer enn en smule. Men siste låten – som han synes ble den kuleste – gjorde de unna på 3-4 dager.

– Det var tittellåten, som ble vår første hit i England på 15 år. Det ble en opptur, alt føltes lettere. Det er blitt et knippe låter som sier noe, som passer sammen, som er personlige uten at de er ekskluderende, sier Paul Waaktaar-Savoy.

Men ting tok tid. Når en vil noe, ville de andre gjøre noe annet, som han sier det. I september i fjor landet de likevel alle tre – omsider – i et studio i Hoboken i New York, hans egen nye hjemby.

– Et par måneders tid var vi i samme studio, i samme rom, nesten som i gamle dager, sier han varmt. Så splittet de seg opp igjen, og to produsenter til kom med i bildet. Dermed begynte nok en viss kamp, kan man ane.

- Ha magien tilbake

– Jeg laget en haug med låter, som jeg ikke ville sende tilbake til 80-tallet når de var relevante i dag. Derfor ville jeg ha det moderne – selv om vi kunne flørte litt med der vi kom fra. Vi var innom noen versjoner som jeg ikke kunne leve med, sier Paul Waaktaar-Savoy.

Magne Furuholmen sier han heller ikke vil tilbake til 80-tallet.

– Men jeg ville ha tilbake magien med å sette sammen elementene i en presis form. For a-ha er det å ikke legge vekt på formen å kaste barnet ut med badevannet. Jeg ville ikke at vi skulle frarøve oss selv muligheten til å bruke de verktøyene igjen, som var så effektive for oss da.

Hans jobb ble, etter eget sigende, beinhardt å holde det fokuset.

– Mortens stemme i et klinisk, kjølig univers, med et episk drag over låtene og mørke betraktninger i tekstene. Platen ble et kompromiss, jeg ville kjørt enda hardere og rendyrket det.

Vil fortelle selv

Nå er a-ha tilbake med det de gjør best, i en tid hvor de selv sier at musikken de sto for på 80-tallet revurderes – og tas til hjertet av yngre kolleger.

– I dag er det en ny generasjon musikere som siterer musikken til a-ha. Da vil også jeg være med på å skrive historien vår, og i retrospekt tegne et annet bilde enn Mortens kinnbein. 80-tallet så jævlig ut på 90-tallet, men ser man tilbake i dag så var det en dynamisk periode, sier Magne Furuholmen.

Morten Furuholmen er eldst av de tre, han har et år igjen til de 50, og fastslår:

– Jeg opplever det fremdeles som meningsfylt å lage popmusikk, der man innen smale rammer rører både ved det umiddelbare – selve popens vesen – og ved det dypere laget; sette sammen det skarpe og mørke med det tindrende lyse. Det vekker meg overfor meg selv.