«Bråta» er som god blues ...

Det jeg opplevde sterkest ved «Bråta»-forestillingen var rett og slett følelsen av at dette kjenner vi alle igjen, vi som har vokst opp i Grenland. Vi kjenner, eller kjenner til, en eller flere som har havnet i «parkgjengen» og vi kjenner en direktørfrue, eller en annen frue høyt på strå, i det grenlandske industriarbeidersamfunnet. Og vi kjenner til hvordan de fungerer. De er tatt på kornet i «Bråta» alle sammen. Herlig.
Så får det være at ikke alt hang helt sammen hele tiden, og hvor var det egentlig gjengen var? Men pyttsan, den fantastiske og særdeles rike scenografien, veide opp for det. Det fungerte sett med surrealistiske øyne også. Egentlig burde man se forestillingen to ganger for å få med alle detaljene. Olav Hanto som proffen, for eksempel, drev med en masse ting hele tiden i det ene hjørnet, mens band og handling skjedde andre steder.
Det litt av en gjeng som møtes. Laila er den «tøffe i trynet», som banner og er ramt treffende hele tiden. Wencke er den noe elskovssyke som opplever at mekkergubben har mistet interessen: «En dag gikk jeg i garasjen i bare tampongen, men hva sa’n. Rekk meg coilen»! Jo da, særlig blyg skal man ikke være for å oppleve «Bråta». Men hvem er vel det i Grenland?
To herlige damer stakk innom: direktørfrua med hodepine og hat til musikkbråk, og den religiøse som mente at det finnes et lys for alle.
Det gjør det jo, det er budskapet i «Bråta». «Selv om det er brukt er det ikke ubrukelig. Det er ikke søppel selv om noen har kastet det».
Det er en grunn til at noen lever «alene» høyt på strå, eller «alene» i parken. Flotte og livkloke Ådny satte ord på det til slutt. ord som gjorde inntrykk.
Men bandet da, «Bråta» er jo en blusical? Jo takk, det svinger. Og: har du sett «Sopranos»-serien, og husker Tonys onkel Corrado Soprano, så sjekk ut Kåre Virud. Likheten er til å bli å bli skuddredd av.

«Bråta»
Norrønahallen på PP
Premiere fredag
270 publikummere, utsolgt
Sju forestillinger til

Helge Ottesen