En noe forvirret Julie

Det som var uhørt i 1880, er ikke nødvendigvis like opprørende i 2012. En seksuelt løssluppen ung dame av fin familie som hygger seg i halmen med en gutt av folket, får knapt spalteplass i Se og Hør. Regissør Kristina Kjeldsberg har derfor tatt forsøksvis dristige grep for å løfte «Frøken Julie» inn i det 21. århundre.

Dessverre oppnår hun ikke noe særlig mer enn å påføre frøkenen og hennes to medspillere en alvorlig jetlag.

Tre unge, nyutdannede skuespillere gjør sitt aller beste for å være med på regissørens tidsreise, men de har det ikke lett.

Troverdighet

Når først Strindbergs tragedie skulle teleporteres til vårt århundre, burde skrittet vært tatt fullt ut.

I denne forestillingen svinger dialogen fra hipp og ungdommelig dagligtale anno 2012 til alderdommelige formuleringer og ubekvemme ord.

Da får tjenestepiken seg i forvirringen seg til å uttale ting som: «Det var en drittsekk som jeg skjenket mitt hjerte. Ferdig snakka!»

For å få opp partystemningen forsøker hun også å få noe usikre publikummere med på ablegøyer som: «Vil du ha en øl?» eller allsang: «Joline, please don’t take my man ...»

Problemet er at konseptet, i tillegg til dialogen, ikke henger på greip. Julie, grevedatter, har iPhone, men ikke kredittkort?

Når derfor Julie mot slutten har vært på farens kontor og hentet reisepenger – en koffert full av kontanter – har vi for lengst avslått å tegne kontrakt med aktørene. Hadde man enda gjort greven til gangster, kunne man forstått både bunkene med pengesedler og datterens frykt for å bli avslørt av far.

Banalt, ja vel, men i det minste troverdig.

Innsats

De tre unge skuespillerne gjør hva de kan, kler seg nakne om så skal være, jobber med teksten og står på.

Dermed blir skuespillernes innsats beholdningen for en etter hvert lett hoderystende tilskuer.

Banjomusikk, smarttelefoner, standup og fri omgang med tabuord løfter ikke Frøken Julie inn i det 21. århundre.

• Frøken Julie (Riksteateret)
• Regi: Kristina Kjeldberg
• Ibsenhuset, Skien
• Publikum: 120