Frøya skriver om mørketiden

Hun sperret opp øynene i senga på hotellet i Suvdal i Rogaland. Smertene i brystet slapp ikke taket. Det var som om hun ikke fikk puste. Kvelden før hadde hun hatt en vellykket konsert med et nytt band på Ungkarsfestivalen. Men nå orket hun knapt å stå opp.

– Jeg fikk et ordentlig angstanfall. Det smalt bare, sier Frøydis Skinnarland.

Siden den morgenen, i juni i 2011, har ingen sett «Frøya», den entusiastiske og blonde countryartisten, som solgte til gullplater, og tronet på toppen av VG-lista.

Som en vare til salgs

Uka etter farget Frøydis Skinnarland håret mørkt. Sporene etter «Frøya» (artistnavnet hennes red.anm.) måtte vekk. Hun kunne ikke identifisere seg med henne lenger. Energien og entusiasmen var borte. Hun betraktet bare «Frøya» som en vare til salgs, og snakket om henne i 3. person.

– Jeg følte at alle bare lo av meg. Jeg møtte den berømte veggen, sier hun.

Siden 2007 ga hun ut nye album årlig. Men dette året sa det stopp. Hun orket ikke musikk og reising mer. Samtidig gikk kontrakten med plateselskapet ut. Det var hjemme på gården i Melum hun trengte å være, sammen med mannen og de to barna. Nå har hun vært sykemeldt i et halvt år.

– Tiden har jeg brukt på å finne veien ut. Jeg har lest og skrevet masse, fulgt råd fra personer som har vært gjennom det samme, sier hun.

– Hva slags råd?

– Jeg ble blant annet oppfordret til å begynne å lytte til musikk som ga meg lyst til å synge da jeg var liten. Så jeg har hørt masse på Carola. Det har hjulpet på motivasjonen til å starte med musikk igjen, forteller hun.

Psykologhjelp

Mestringsfølelse er blant temaene hun tar opp med psykologen hun går til. Selvtilliten skal opp – enda høyere enn den noen gang har vært.

– Jeg har alltid unnskyldt meg. Hvis jeg har fått komplimenter for musikken min, har jeg tenkt «Det er sikkert bare noe de sier». Jeg tenkte at de egentlig så på meg som en annenrangs artist, sier hun.

I frykt for å bli stemplet som diva, sa hun sjeldent nei. Hun så på det som en selvfølge at hun skulle delta i alt det praktiske rundt konsertene. Hun rigget scener opp og ned – ville ikke at andre skulle mene at hun «trodde hun var noe».

Nå i ettertid ser hun hvor det gikk galt, når hun burde satt foten ned og hevet røsten.

– Har det vært lettere å overkjøre deg fordi du er kvinne?

– Ja, det tror jeg. Jeg har blitt sett på som ei lita jente, som bare skulle nikke og gjøre alt alle sa.

– En kultur som er mer framtredende i dansebandbransjen?

– Det vet jeg ikke. Det kan godt hende at det er sånn i andre sjangre også.

Vil gi ut bok

Hjemme på gården har hun skrevet sangtekster og notater om den mørke tida. Nå er hun klar for å dele tankene med andre.

– Jeg ser nå at tekstene mine begynner å ta form som en bok. Det hadde vært moro om et forlag ville gitt den ut. Det er nok mange som har vært gjennom det samme som meg, uten å ha pratet med så mange om det, sier hun.

– Kommer Frøya tilbake?

– Ja, jeg håper og tror det, når tiden er inne.

– Kommer musikken din til å endre uttrykk?

– Ja, den blir nok mer alvorlig. Men også optimistisk, jeg har jo lært masse fint.

– Håret, da?

– Det forblir mørkt. Jeg er opprinnelig brunette. Og dette er meg.