Kinks-kongen på tronen

SKIENI Ibsenhuset i går kveld kunne det virke som de fleste i Grenland fullstendig har glemt at det i det hele tatt fantes et band som hette Kinks.

For bare snaue 400 mennesker hadde funnet veien dit for å oppleve en vaskeekte poplegende på scenen. Ray Davies er faktisk ingen hvem som helst.

Hektisk bluegrass

Oppvarmingsbandet hans, derimot, presterte ikke mye over middels. Pilgrim kaller de seg, et country/bluegrassband fra Göteborg som i og for seg var en trivelig kvartett. «Hello trouble» åpnet de med, men publikum i huset var vennlig stemt og ga dem i stedet en vennlig mottakelse.

Det ble en drøy halvtime med passe rølpete tilsnitt, og siden anmelderen har en viss sans for denne musikken, smilte han også i skjegget mens de holdt på, selv om harmoniene stundom var småsure og tempoet overdrevent hektisk.

Inntil de valgte å radbrekke Steven Stills' smått Mozartgeniale «Helplessly Hoping» i ompatakt. Få dem til å slutte, Ray, du har jo produsert plata deres!

Publikum parat

Litt småvarme ble vi alle sammen i løpet av westernhalvtimen, og da publikum samlet seg i salen igjen etter en liten pause, var forventningen til å ta og føle på. Sekstitallslegenden ble trampeklappet inn på scenen.

Vel framme i rampelyset siterte han Orson Welles fra en gang de to hadde drukket sammen i Dublin:

– Husk det, at når du spiller for et lite publikum, skal du være på ditt beste. Du vet aldri hvem som sitter i den lille salen!

Etter som kvelden skred fram, så det ut til at Kinks-generalen hadde bestemt seg for å følge den oppfordringen.

De hele åpnet med bare Ray og gitarist på scenen, med to gitarer og masse humør fikk de stemningen ytterligere opp med gamle kjenninger som «Autiumn Almanac», «Dedicated Follower Of Fashion» og «Waterloo Sunset». Samt «Apeman», ifølge Davies aftenens miljøverninnslag.
(- You never know, I might get a Nobel Prize one of these days...)

Bra band

Etter hvert kom hele bandet på scenen, og det ble rockekonsert med trøkk så det holdt og litt til. Fra tid til annen ble lyden litt vel heftig, og vokalen forsvant i grøt, men det siste spilte mindre rolle.

Alle i salen kunne stort sett tekstene allikevel, og sang villig med på refrengene. Bandet var støtt som fjell, og hovedpersonen selv så ut til å kose seg ettertrykkelig, selv om altså konsertsalen var knapt halvfull.

De som var kommet, hadde det nemlig hyggelig. Ikke akkurat Woodstock, kanskje, men sang og klapping, smil og applaus, og til og med litt dansing mellom benkeradene var det noen som tillot seg.

Noen av låtene fra Davies' soloalbum fikk også plass på programmet, og de står seg ikke dårlig de heller, blant de gamle klassikerne. Men det var glansnummer som «Well Respected Man», «Sunny Afternoon» og «Celluloid Heroes» som fikk taket til å løfte seg.

Stor finale

Og så til slutt kom «Lola» som ekstranummer, og publikum gikk av skaftet så det holdt.
Ray Davies er still going strong, selv om han er midt i sekstiårene og stemmen kanskje ikke holder helt som den gjorde i de gode gamle dager. Men spiriten er på plass på en kveld som i går. Det er lenge mellom hver gang vi har det så moro i Ibsenhuset, og det sier mye, for i det huset foregår det mye gøy. Så glemmer vi skjønnhetsfeil, lydgrøt og alt sånt, og lar terningen trille til den lander på toppkarakter.
Ray Davies med band
Ibsenhuset, Skien
Publikum: Snaut 400

Olav Graasvold

Publisert onsdag 16. desember 2009 kl. 16:51.