Kino med ungene?

«Bestevenner» byr på ingredienser som rattkjelke-action, asylmottak i Bygde-Norge, sterkt vennskap og barn på rømmen. Det er lenge mellom hver nye barnefilm av dette kaliberet.

Niåringene Julie, Naisha og Mette er verdens beste venner. Naisha bor med mammaen sin på asylmottaket i den vesle bygda. En dag får de beskjed om at de skal sendes ut av landet og de forsvinner uten et spor. Hva skal venninnene gjøre?

Endelig nytt og norsk

Norske barn går glipp av mye. De bombarderes med historier fra det amerikanske hverdagslivet hver dag.

Hvis de blir tatt med på norske filmer på kino, er det gjerne gjensyn med noe foreldrene vokste opp med. Og når det lages moderne norske filmer kverner de ofte rundt velkjente tema som skilsmisse og døde foreldre.

«Bestevenner» er noe helt annet, befriende nok. I et harmonisk og fritt Norge kan det være vanskelig å lage troverdige filmer med dramatisk innhold. Men med innvandringen kan det oppstå situasjoner som kan være vanskelig for barn å takle.

Nydelig om vennskap

Plottet i «Bestevenner» er basert på noe som faktisk kan skje. Men det er ingen tung politisk film. Det er blitt en nydelig film om vennskap. Og om en «snill og flink» jente som vinner over sjenansen sin og sin sterke hang til å følge andres regler.

De tre små jentene er overbevisende i rollene sine. Ane Dahl Torp tilfører litt glamour og en pussig dialekt i rollen som læreren deres. Mindre troverdig blir filmen i skildringen av Stortinget og mediene. Og Jon Øigarden lykkes ikke helt som bøllete integreringsminister.

Filmen er teknisk god og spennende bygget opp. De aller fleste over sju år vil nok ha glede av denne.