Blå toner for gatas jenter

– Janis kan nok sammenlignes med mange her når det gjelder rusbiten, sier Janni Wintherbauer, en av de prostituerte kvinnene som utgjør publikummet en vanlig hverdagsettermiddag.

For konsertscenen er varmestuen, selve hjertet på ProSentret i Oslo.

– Gjenkjennelse er viktig, sier Margit Bakken og Rita Engedalen, som i anledning den kommende kvinnedagen 8. mars kjører en miniturné med sin felles forestilling «Damer i Blues» og stopper både på ProSentret, Blåkors og Herr Nilsen.

– Det er nyttig å ha litt fokus på hvordan ting har vært for kvinner, sier de to til NTB.

De vet at særlig Janis Joplin kan ha appell til jenter som selv sliter, og bruker henne til å trekke historielinjene tilbake – til blueskvinnene som Janis lærte å synge av å høre på, som Bessie Smith og Odetta.

– Janis Joplins versjon av «Ball and Chain» er det mange som har hørt, men færre vet at den ble skrevet av bluessangeren Big Mama Thornton, som også skrev «Hound Dog» som Elvis gjorde kjent, sier Margit Bakken.

For målet med forestillingen er at disse blueskvinnene skal få sin gjenkjennelse, mer enn de fikk i sin samtid – og kanskje fremdeles ikke helt får.

– Vi vil verdsette disse kvinnene mer. Men vi vil også løfte bluesen inn på andre scener, sier Rita Engedalen, Norges eneste kvinnelige spellemannprisvinner i bluesklassen, før konserten.

– Jeg opplever at vi får en nær dialog med tilhørerne. Vi er der sammen med dem, sitter i en stue og spiller. Jentene viser ofte mye følelser for musikken. Det gir oss noe tilbake også, det blir veldig gjensidig, sier Rita og Margit.

Rita Engedalen er sterk i troen på at musikk kan være til nytte gjennom å gi håp.

– Mange av de gamle blueskvinnene hadde tøffe liv. De var fattige, svarte kvinner som hadde det vanskelig. Ofte var det rus- og alkoholproblemer inne i bildet, akkurat som jentene på gata kanskje har sine grunner til hvorfor de havnet der. Det er mange historier og budskap i disse kvinnenes låttekster, sier hun.

Margit Bakken nikker, og sier:

– Musikk kan være terapi både for den som lytter, og for dem som lager den.

Når Margit og Rita tar sine tilhørere – enten det er prostituerte, kirkegjengere eller vanlige konsertgjengere – ut på reisen gjennom blueshistorien, og lar dem møte noen av de kvinnelige blueslegendene, konstaterer de én ting:

– Det bor blues i mange, mye mer enn man tror, sier Rita Engedalen.

– Dette blir tredje gang jeg hører dem her, og jeg har også vært på konsert med dem andre steder, sier Ann Helen, mens Janni supplerer:

– Musikken de spiller er både glede og tårer. Kvinnevinklingen de synger om, er ting som daglig angår oss.

Også sosialkonsulent Kristin Egeberg ved ProSentret gleder seg over bluesbesøket. Hun mener musikken kan være med på å bygge bruer og fellesskap, i et miljø preget av mye kniving.

– Musikkopplevelsen, og historiene de forteller, kan gi en felles forståelse. Rita og Margit har funnet rette tonen, der de balanserer det såre. For jentene her er brutal ærlige – og nøler ikke med å si fra dersom noe blir for deprimerende; det trenger de ikke i sin hverdag. (©NTB)

Publisert fredag 05. mars 2010 kl. 16:45.