Det gryttenske eksperimentet er samlet

Nå kan vi velte oss i «det gryttenske eksperimentet».

For i utgivelsen «50/50», som kommer fra Samlaget i disse dager, får vi 50 av Frode Gryttens beste tekster.

Her er tekster som har stått på trykk i Bergens Tidende, tekster dypt inspirert av såkalt New Journalism. Her er reiseobservasjoner fra Beijing, Ørsta, Kolbotn, Transylvania og Odda. Det handler om smelteverk i fare, politikere med en skjult agenda og mennesker som har havnet utenfor – eller blitt usynlige.

Det er med andre ord duket for Grytten i fint driv, der han eksperimenterer med reporterrollen – og bryter med både skrevne og uskrevne regler.

– Først var jeg skeptisk til ideen om en essaysamling. Jeg tenkte at tekstene sikkert spriket i alle retninger. Men jeg fant en rød tråd, og på grunn av det skjønnlitterære grepet har tekstene lang holdbarhet.

– Hva slags rød tråd fant du?

– Det er en gjennomgående antiautoritær holdning som går igjen; det rebelske som tiltrakk meg ved punken og rocken blir videreført i tekstene mine, slår forfatteren fast i møte med NTB.

Og når vi først er inne på musikk. Også popkulturen reflekteres i samlingen, med hyllester og nærgående blikk på profiler så ulike som Leonard Cohen, Marvin Gaye, Billie Holiday og Morrissey.

Hos Grytten selv står i alle fall opplevelsene som dannet grunnlaget for essayet «Gravlegg meg ståande», fra 1997, friskt i minnet.

Essayet tar oss med til Romanias fattigste avkroker, og skildrer en hverdag full av skrikende fattigdom, gjørme og håpløshet under åsene i Transylvania.

– Det opprører meg sterkt at disse virkelig lutfattige sigøynerne blir utsatt for en massiv hets. Vi lever i et stusslig land når folk flest har glemt hvorfor folk tigger. Men politikerne har klart å snu det til at det er tiggingen som er problemet, ikke fattigdommen.

Grytten rister på hodet før han fortsetter:

– Jeg har aldri hørt en politiker si: «Nei dere, nå må vi jammen se å hjelpe dem!» Jo, denne teksten kan godt leses av folk som klager på tiggerne uten å vite hva de kommer fra, slår Grytten fast. Og gjentar at han selv, så lenge han lever, aldri kommer til å glemme fattigdommen i Bucuresti og Transylvania.

Hans irritasjon over maktmennesker har fått rikelig med tumleplass i «50/50». Det har også hans sterke empati med folk som har falt utenfor.

– Det skorter på folk som reiser ut i verden for å gi oss nyanserte og sammensatte rapporter om hvordan ting virkelig henger sammen. Vi trenger folk med engasjement, ikke flate stemmer som gir oss fakta og oppsummeringer, utdyper forfatteren. Han legger til:

– Journalistikk handler om å bringe noe tilbake, noe som virkelig er sett og opplevd. Slik ting fungerer i dag, står ofte reporteren selv i veien og skygger for nyhetene, mener Grytten. Som faktisk får medhold fra mange journalister.

– Det er en bransje som er under et ganske hardt økonomisk press. Og redaksjonssjefene legger mange føringer når de sender en journalist av gårde. Slikt blir det ikke nødvendigvis god journalistikk av, mener forfatteren. Og slår fast:

– Jeg savner mer mot.

Selv er Grytten i gang med et nytt romanprosjekt som skal handle om det store sosialdemokratiske prosjekt de siste 30 åra. Romanen vil få utgivelse høsten 2011, og forfatteren beskriver det som en politisk og satirisk roman.

– Jeg har lenge tvunget meg selv til ikke å være morsom når jeg skriver, for humor ligger nesten for lett for meg. Jeg har villet utfordre meg selv med andre ting. Men i min neste bok skal humoren få flyte fritt, lover han. (©NTB)

Publisert onsdag 24. mars 2010 kl. 15:20.