Judy Dyble tilbake fra stillheten

Dyble ble mor, drev firma med mannen, var ubetalt bibliotekar i den lille landsbyen i Oxfordshire, og kjent som damen som gikk tur med hunden sin.

– Da jeg sluttet med musikk i 1973, stoppet det helt. Det var som å ha to mennesker inni meg: Damen om ruslet rundt i byen med hunden og den andre, kjente – hun som det sto skrevet om i oppslagsverk om musikk. Det eneste jeg var med på, var pantomimeforestillingen i landsbyen jeg bor i, ler Judy Dyble.

Iblant var hun innom Cropredy, Fairport Conventions årlige festival.

– Jeg satt i åkeren og så på og tenkte at «jeg sang den sangen». Av og til savnet jeg det.

For Judy Dyble fant tilbake til musikken – takket være en datter med muligens dårlig samvittighet over å flytte hjemmefra. For hun lærte moren om internett før hun dro. Og da oppdaget Judy Dyble MySpace – og det å «snakke» med fremmede der.

– Det er som nettdating for musikere! ler hun i dag.

Hun begynte å lytte til andres musikk. Gjerne eksperimentell pop à la Björk og Bowie, eller elektronika og jazz. Hun ble kjent med andre musikere.

– Det er mye enklere i dag! Noen spør om de kan være venn med meg, og så hører jeg på musikken deres, og kommenterer den.

I skuffen hjemme hadde hun sanger helt tilbake fra 1969. Hun lærte å bruke dataverktøy. Begynte å samle ord, legge dem i loops.

– Og så startet jeg med musikk igjen, sier hun enkelt og greit, og hevder at hun hele livet har snublet inn i ting «helt tilfeldig».

– Jeg var en ja-jente. Gutta bestemte alt. Det var en annen tid, sier Judy Dyble om hvordan hun fulgte etter kjærester hit og dit. En historie fra Fairport-tiden er hvordan hun satt og strikket på scenekanten mens Jimi Hendrix og Richard Thompson jammet.

– Jeg skulle ønske jeg hadde skrevet dagbok og beholdt bilder fra den gangen. I dag spør folk meg om ting fra den tiden, som jeg ikke har tenkt på på lenge. Det er interessant. Det er bedre enn å spørre meg om fremtiden – for den har jeg ingen anelse om! Men jeg vil aldri gjøre ting om igjen, da vil jeg heller gjøre rare, interessante sidespor, sier Dyble.

Hennes første plate siden 70-tallet kom i 2004, «Enchanted Garden», fulgt av «Spindle» og «The Whorl» i 2006. Så møtte hun enda noen «nye, interessante menn» på nett – og inviterte dem hjem, forteller hun til NTB.

Albumet utkom i Storbritannia i fjor høst til begeistrede anmeldelser blant annet hos BBC, som kalte det «en sofistikert triumf», og kom i en spesialutgivelse – med et ekstra bonusspor – i Skandinavia nå i mars. Med på platen er venner fra fortiden som Ian McDonald, Robert Fripp og Pat Mastelotto, alle tre fra King Crimson-tiden, Simon Nicol fra Fairport Convention, og nye internettvenner som John Gillies.

– Alt falt på plass, og alle sa ja. Jeg jobbet med folk fra min fortid, nåtiden og fremtiden, sier Judy Dyble, som i det 19 minutter lange sporet «Harp Song» synger om sitt eget liv:

«So much music fills the air, And I’m still busy growing. Rhythms swirling, new songs curving.... Now I’m singing, harps are ringing ...»

– Jeg er i gang med neste plate nå, smiler Judy Dyble – og skal snart hjem til greyhounden som venter hjemme i Oxfordshire, og som er blitt gjennomgangsfigur på platecoverne til matmor. (©NTB)

Publisert torsdag 11. mars 2010 kl. 19:00.