Lik forgjengeren

Jørgen Brekke har komponert sin andre krimbok på samme måte som sin debut. En gammel historie fortelles vekselvis med en i nåtid. Og de har noe med hverandre å gjøre.

Jeg får også den samme følelsen jeg fikk av debuten: en god og spennende innledning og oppbygging, men etter hvert begynner det å lugge. Grei underholdning, men ikke spennende nok. Og Jørgen Brekke skiller seg ikke så veldig mye fra annen norsk krim, som noen synes så hevde.

Vi er tilbake i Trondheim, hos førstebetjent Odd Singsaker. I et forhold med den langt yngre Felicia Stone. Altså en direkte fortsettelse av debutboken. Sinksaker er en person man fatter interesse for og sikkert kan leve med i flere bøker. Drapsmannen derimot, som etter hvert også får sin egen stemme i boken, blir det tatt avstand til fra forfatterens side. Han er «bare gal», for å sette det litt på spissen. Det blir rett og slett kjedelig.

Morderen får ikke sove, men han kjenner til en sang, «Den Gyldne Freden», som har evnen i seg til å få dem som lytter til å sove. Morderen fakker sine ofre for at de skal synge den for ham …

Den Gyldne Freden er som kjent et historisk etablissement i Stockholm. Ja, her er linker til både Bellman og Vreeswijk, men vi skal enda lengre tilbake i tid. Til 1767 hvor en fattig visesanger må rømme Stockholm etter å ha, i en av sine viser, fornærmet datteren til en mektig person. Samme år finner man et nakent mannslik i fjæresteinen utenfor Trondheim.

Jørgen Brekke bruker et godt språk, som er behagelig å forholde seg til. Men totalopplevelsen rører ikke leseren dypt nok.

Jørgen Brekke«Drømmeløs»
Gyldendal Forlag

Helge Ottesen