Med kongen(e) på campingplassen

På scenen ruler dansebandkongene og synger om "Kongen på campingplassen". Han møtte de da Rune Andersen bød på en Carlsberg og en titt inn i sine 32 kvadratmeter på hjul.

Helt nybygd

Dansebandsjefene tok fram det store smilet da de kom inn i den helt nybygde vogna til Andersen. Bar, sofagruppe og 10 sengeplasser er noe av det doningen inneholder.
– Vi ble ferdig i femtiden på onsdags morgen og kjørte rett opp til Seljord og stilte oss i kø, forteller Andersen.
Festivalvogna skal en liten tur hjem for countryfestivalen lokker.
Arbeidsgiver Sandvik Transport ga bort den utrangerte "tralla" og med en Mercedes Actos i front, var det ingen tvil om hvem som var kongen på campingplassen i helga.
– Utrolig, utbrøt Ole Ivars-gjengen i tur.

Jålete band

Varden tok en runde på festivalområdet med William Kristoffersen (låtskriver, bass, vokal) og Tore Halvorsen (vokal, gitar) lørdag ettermiddag.
Fansen og gode musikervenner ville alle ha en bit av gutta.
– Åh, det var herligt, kom det spontant fra Lill Karin Haga, som fikk et hett kyss og Tore og klem av William.
– Men hva synes så gutta om at festivalen har droppet dansebandnavnet?
– Vi synes vel det var litt trist. Det var et godt navn med Dansebandfestivalen.
– Men noen ville ikke spille her med det navnet.
– Nei, det skjønte vi, men det er for jålete. Det er viktig å holde på sjangeren, slår William Kristoffersen fast og får kontant støtte av Tore.
– Ja, jeg synes det høres litt skummelt ut med navnebyttet. Hvordan går det å blande sjangere så veldig? Det at folk ikke vil spille – nei, det er mange jålete band i Norge.

I operaen

– Føler dere likevel at dansebandmusikk er blitt stueren?
– Nei, det gjør vi nok ikke – ikke helt. Men vi skal ikke klage. Vi har fått oppleve masse. I år er det blitt både opptreden i operaen, på VG topp 40-showet og i TV. Operaen var høytidelig og det er klart vi følte oss beæret, sier William.
Gutta er både ydmyke og stolte over suksessen.
– I denne sjangeren må du være jordnær og jobbe knallhardt. Vi får masse gode tilbakemeldinger på at vi er oss selv og holder bakkekontakten. Publikum er veldig viktig for oss og vi ønsker å gi tilbake, sier Tore Halvorsen.

En tøff vei

Det er en lang vei fra de svenske folkeparkene og til Dyrskuplassen i Seljord. Ole Ivars har vært med på veien helt siden 1964.
– Det er mange som fortsatt sier at de ikke vil høre på svensktoppar når de omtaler dansebandmusikken vår. Vi er vel nesten så langt unna svensktoppar som det går. Det viser bare at mytene lever der ute og det merkes, forteller William.
– Men hvorfor er det slik?
– Det er ikke noen enkelt forklaring, men det sitter jo 15-20 sentrale folk i 30-årene og bestemmer alt som skal sendes på radio og tv av musikk. Der er vår sjanger ikke med. Vi bruker år på å bygge opp en slager. Andre får de fram på uker. Slik er det bare, sier Tore Halvorsen.

CD hvert år

I over 40 år har Ole Ivars produsert en ny plate hvert år. De har fått syv spellemannpriser og Hedmark fylkes kulturpris. Rundt 1,3 millioner plater har bandet solgt. Gullplatene henger tett på veggene.
– Vi har ikke tatt av med nesa i sky, men hatt fokus. Du må være villig til å la folk "sitte på fanget ditt" i denne bransjen. Av og til er det forferdelig slitsom, men mest hyggelig, sier Tore, før nye fans vil ha sitt på Dyrskuplassen.

Seljord toppen

– Hvordan trives dere i Seljord, egentlig? Dere bor jo i Vrådal!
– Seljord er toppen i Norge. Mange har gode festivaler og arenaer, men Seljord er litt spesielt. Vi gleder oss alltid til å spille her. Dette er det nærmeste vi kommer det å være rockestjerner og føle på den veldig fortettede konsertstemningen.
– Det er alltid moro å komme hit, sier Ole Ivars to frontmenn.