Missen som ble prest

– Jeg hadde forberedt meg så godt for å holde et intellektuelt nivå. Leste avisene nøye, satte meg inn i konfliktene i verden og kunne det meste om statsledere, sier Synnøve Skree Skjeldal.

Korset lyser opp bak henne. Hodet virrer  i alle retninger inne i kirkestua mens håret danser rundt henne.
 – Og vet du hva spørsmålet ble?

De mørkeblå øynene ruller oppgitt.
–  Om Skien.
–  Så jeg begynte å snakke om Union, jeg. Det ble mye fnising og latter.

Angrer ikke

Presten ler hjertelig. Hun har en ironisk distanse til sin fortid som Frøken Norge-deltaker. Året var 1993, hun var 19 år og ble kåret til landets nest peneste.
På det tidspunktet var det nødvendig for henne å presse seg selv, oppdage mer og bli kjent med egne grenser.

Aberet var hva andre måtte mene. Hun fryktet at medlemmene i Betania i Skien mente deltakelsen ikke var forenlig med den kristne tro.
Men Synnøve ble møtt med applaus hjemme i menigheten. Hun brukte tiden på riksdekkende TV til å snakke om troen sin. På spørsmål om hvilken person hun så opp til, svarte hun «Rose Marie Køhn». Sånt varmer mangt et misjonskirkehjerte.

– Jeg angrer ikke på deltakelsen, og jeg fordømmer ikke jenter som melder seg på skjønnhetskonkurranser. Men om jeg hadde gjort det igjen, er noe annet.
– En slik konkurranse handler om utseendet, de er ikke interessert i  hjernen din, følelsene dine eller personligheten din i nevneverdig grad. Selvfølelsen blir lett hengende ved ytre kriterier, med mindre man er veldig sterk og trygg på seg selv. Og det er det mange jenter i tenårene som ikke er.

– Hva tror du Gud synes om missekonkurranser?
– Jeg tror Gud har mange andre spørsmål som er viktigere for ham å mene noe om – som alle de destruktive relasjonene som finnes i verden i dag.

Pugget hebraisk

Nå er hun kapellan i Vestre Porsgrunn kirke. Men hun kunne fort ha blitt noe annet.
Som 16-åring ble hun premiert med en splitter ny bil for «beste personlighet» i en modellkonkurranse. Bilen ble solgt, og pengene spart.

– Hadde det ikke vært for den bilen, er det ikke sikkert jeg hadde blitt prest, for å sette det litt på spissen, smiler hun.

Utbyttet ble nemlig brukt i tråd med flink pike-syndromet: På utdanning. Hun tok mellomfag i fransk, grunnfag i musikk for så å fullføre teologistudiene – et utdanningsløp som varte lengre enn hva Lånekassen er villig til å bla opp for.

– Jeg er nok en nerd med ekstrem selvdisiplin, sier hun.

Hun stupet med hodet først i teologien. En ferie bunkret hun seg inne for seg selv for å pugge hebraiske og greske gloser – ikke av plikt, men genuin interesse. At det var prest hun skulle bli, ble klart for henne i Lofoten, hvor hun var i praksis. Der jobbet hun også sine første år etter ordinasjonen.

Mørke kapitler

I sofadypet trives hun ikke. Ser hun på TV, tenker hun bare på alle tekstene hun kunne ha skrevet i stedet. Tidligere har hun skrevet barnesangtekster for NRK Barne-TV, og nå skal  hun gi ut egen CD med julesanger for barn. Er firebarnsmoren pedantisk? Jo, kanskje. Men hun sier hun var «verre» før.

– Med årene har jeg blitt flinkere til å kanalisere uroen inn i det kunstneriske. Før fikk jeg det ut ved å vaske og rydde.
– Hvor kommer uroen fra?
– Det er flere mørke kapitler i mitt liv. Jeg har opplevd svik og utrygghet i ungdommen, og gikk i terapi for å bearbeide det.

– En erfaring du bruker som sjelesørger?
– Ja, det tror jeg. Jeg bruker meg, og erfaringene jeg har som menneske, i møtet med andre mennesker. Det er nødvendig, tror jeg, at det vonde vi opplever kanaliseres gjennom en annens bevissthet. Vi trenger en annens blikk på oss selv.

Vil ikke på prekestolen

Fotografen ber henne hente gitaren. For Synnøve uten musikk, er som duppe uten flesk. Hun var frontfigur i Synnøves Viseorkester før. Flere somre i ungdomstiden tilbrakte hun som gatemusikant i  Sør-Frankrike. Ved siden av jobben, skriver hun fortsatt sanger, spiller dem og synger dem. Blottet for blyghet framfører hun en låt foran et publikum av to. Stemmen er forlokkende, sterk og trygg. Det er her hun trives best, i rommet hvor ikke ordene slipper inn.

– Jeg vil trekke mer musikk inn i kirkerommet.

– Er det noen andre tradisjoner i bispedømmet du vil utfordre?
– Det er litt tidlig å si ennå. Kanskje på sikt? Men jeg bruker ikke prekestolen. Jeg vil stå på gulvet i samme høyde som de jeg forkynner til. Da får jeg bedre tilgang på stemningene i rommet.

– Får du bemerkninger på utseendet ditt i virket som prest?

Hun legger hodet til siden. Smiler avvæpnende og sier:

– Ja, det har jeg fått.

– Hvordan reagerer du på det?
– Noen ganger har det føltes fordomsfullt. Jeg tenker at de som sier det, er ubetenksomme, og at jeg må prøve å overstyre tankene deres ved å gjøre jobben min. For utseende er uinteressant. Det viktigste er kjærlighetsevne, varme og utstråling, sier hun.