Spenstig og varmhjertet
Teater Ibsen flesker til med en humørfylt, varmhjertet, spenstig forestilling.
GUTTA: i bare truser, men det betyr ikke at «I blanke messingen» bærer preg av underbuksehumor. Fra v. Ola Otnes, Jan Ø. Wiig, Geir Morstad, Petter Aagaard, Jonatan Filip. I midten Lena Barth Aarstad. ALLE FOTO: DAG JENSSEN
GIR JERNET: Nina Gromstad Hogness gir jernet som fin og slett ikke dum frue.
Anita Flåten: - Veldig positivt overrasket. «I blanke messingen» var en vel anvendt kveld.
Solveig Laskemoen: - Kjempebra. Jeg frydet meg og lo så tårene trillet.
Thomas Lundemo: - Skikkelig bra skuespillere. Mye humor og bra tekster. Jeg lo godt.
Vegard Honstad: - Morsomt og fengende. Hadde ikke trodd det skulle være så moro.
Marte Kleppe Verpe: - Enig med Vegard. Vi går ikke ofte i teater og ble veldig positivt overrasket.
Satsingen på den sikre velprøvde suksessen «I blanke messingen» er på sett og vis et kommersielt valg, men når det først gjøres er det med imponerende innsatsvilje. Her er ingenting tatt lett på. Knallhardt arbeid lyser lang vei. Det samme gjør spillegleden. Begge deler krever stor grad av disiplin og trygghet. Regissør Trond Lie har holdt tett kustus på troppene.
Den viktige hjørnestensbedriften legges ned og seks arbeidsløse karer vet ikke sin arme råd før en av dem kommer opp med ideen å lage amatør strippeshow for å tjene sårt tiltrengte penger. Ingen av dem er akkurat muskelbunter og de har sine tvil, men show blir det. Godt heiet på av jentene i historien som vil sine karer vel.
Gjengen, og aldri før har Teater Ibsen svingt opp med et så stort ensemble, har en solid tekst å forholde seg til, i godt tegnete, ikke spesielt originale, men likandes roller.
Hvem kjenner ikke den skilte pappa’n som ikke vet hva godt han skal gjøre for å være en tilstedeværende far? Eller hva med ektemannen som ser vommen ese og en kone som blir mer og mer lei? Jonatan Filip har fått oppgaven å gi liv til den morsbundne, venneløse typen som til slutt våger seg ut av skapet. I et av de alvorlige høydepunktene i forestillingen er han i ferd med å prøve å ta livet av seg. En tøff situasjon som håndteres, syns jeg, med en maskulin direkte følsomhet som sier mye om hjertet i forestillingen. Her gjelder det å gi hverandre håp, ikke gi opp og å tørre vise hvem man er.
Særlig første akt er forrykende både musikalsk og humoristisk. Tempoet er høyt med til dels komplisert koreografi selv om det ser ut som en lek. Typene, og her er mange spreke jenter, tegnes kjapt og klart. Det mysser også av komiske detaljer i forbifarten, en dame som lufter hunden skapte braklatter på generalprøven i Bø.
I annen akt med våre forventninger i toppspenn daler tempoet til mer balladefart, naturligvis som en oppbygging mot klimakset. Det kommer, ikke vær redd, men på ingen måte som et vulgært stunt. Det syns at gjengen på scenen er sammensveiset. Kjetil Tefke er et energisk midtpunkt, men rundt seg har som sagt tydelige karakterer. Sylvia Salvesen gjør urkomisk inntrykk som den slakke, men saftige strippepianisten som med åtte ekteskap bak seg har sett det som er av mannekropper.
Det spares ikke på kruttet, heller ikke musikalsk. Bak scenen et femmannsband med trøkk. Anmeldelsen bygger på generalprøven.
Kari Gisholt
