annonse

Suveren "Max Manus"

DRAMATIKK: DRAMATIKK: Max Manus (Aksel Hennie) så mange av sine kamerater dø og var nær på mange ganger selv.BEGGE FOTO FRA FILMEN (Foto: )
STERKT: STERKT: Scenene mellom Aksel Hennie og Agnes Kittelsen som hans store kjærlighet Tikken er noen av filmens sterkeste. (Foto: )

Den virkelige Max Manus hadde nerve-og alkoholproblemer hele livet etter krigen. Det skjønner man etter å ha sett filmen om ham.

  • Kari Gisholt

OSLO Så er den her, Norges mest omtalte film om dagen. Spaltemeter har vært skrevet og spenningen har økt på. I morgen har den premiere over hele landet og alle skal nok se den.

Tett på okkupasjonen

Varden har sett "Max Manus" og tror den vil gjøre sterkt inntrykk både på den eldre og den yngre garde.

Den tyske okkupasjonen av Norge kommer tett på. Ved hjelp av datateknikk har man gjenskapt miljøer fra krigsårene, ikke minst Oslo. Stor flid er lagt i rekvisitter, klesdrakt og stemning uten at man får en beklemmende følelse av påtrengende tids- og stedskoloritt. Dette kjennes ekte, og som sagt tett på.

Uten kjekkaseri

Det som også er befriende ved denne krigsfilmen er at den virker moderne fortalt, det vil si uten heltedyrking eller macho-kjekkaseri. Smidig og klar, uten dveling ved noe, det være seg voldsutgytelser eller føleri.

Max Manus er i sentrum fra første stund, spilt med et overbevisende følelsesregister av Aksel Hennie. Dette må være det beste han har gjort på filmduken. Han er akkurat den personligheten han må være, standhaftig, dristig, modig og sårbar. Det siste viser han i noen av filmens beste scener, for meg, de korte, men intense møtene med det som ble hans store kjærlighet, Tikken; to intelligente mennesker i en ekstrem situasjon – og med så gode dialoger dem imellom at det ikke bare er en fryd, men en forsterkende opplevelse av at denne filmen er viktig.

Dristig sabotasje

Dramatikken står naturligvis i høysetet. De store, dristige sabotasjehandlingene Max Manus og gjengen hans gjennomførte.

Operasjon Mardonius i 1943 der Max og co. padlet inn Oslo havn i kanoer og sprengte tre tyske skip med tidsinnstilte bomber. Vi vet at det går bra, men sitter med hjertet i halsen. Senkingen av det forhatte fange- og troppetransportskipet "Donau" er spektakulært gjengitt ved hjelp av datateknikk.

Actionfilmer med pappfigurer har vi sett mange av, og flere av bipersonene i denne dramatikken forblir noe sjablongaktige. Gunnar "Kjakan" Sønsteby, spilt av Knut Joner, kommer vi ikke særlig inn på. Kanskje tilsiktet? Max Manus venn Gregers Gram (Nicolai Cleve Broch) er nærmere. I det hele tatt skildres kameratskapet levende.

Motstandens rå pris

Den store overraskelsen er likevel Ken Duken som den tyske kriminalraten Siegfried Fehmer. En sammensatt mann som elsker Norge og så på motstandskampen som et hindrer for at nordmenn og tyskere skulle leve i fred og fordragelighet med hverandre. En skurk, ja, men ingen endimensjonal sådan.

At motstandskampen hadde sin rå pris kommer fram med all mulig tydelighet. "Max Manus" er blitt en film med akkurat så mange fasetter, så stort alvor, nerve og historisk sus som det var lov å håpe på.


(Arkivartikkel fra 18.12.2008)
Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på varden.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.

annonse