Tre nakne kvarter

- Det handler om relasjonsbrudd, på flere arenaer, skriver Al deLoner i det vedlagte heftet. Eller Atle Bystrøm, som han også heter. Gitarist, pianist og låtskriver i skiensbandet Midnight Choir. Bandet er oppløst, men Al har ikke uttalt seg offentlig om det. Noe kan man sikkert lese inn i tekstene her, dersom man leter med det for øye. Det er også mer familiære brudd som behandles.
Kort sagt: Al deLoner har vært ute og sloss med livet over en lengre periode. Han bruker sterke ord her, det ligger ikke akkurat forsoning i lufta. Selv om han i en tekst sier: "I'm so sure you can tell by my tired eyes that I wish you well". En av sangene heter også "You can't break me down" og i det ligger at han slett ikke har tenkt å legge seg ned. Samtidig heter det i det siste, over sju minutter lange, sporet "Three weeks bleak (take my pain away)" at "somewhere in the distance death upon us waits/will we be met by love or a thunderstorm of hate?" før han avslutningsvis, og hjerteskjærende nakent, ber: "take my pain away, lord, take my pain away".

Nyte smerte?

Det er mange bunner i Al DeLoners uttrykksform. Se bare på albumtittelen: "The Mess Age is Joy". Budskapet er glede. Den forvirrede tiden vi lever i er glede. Eller er alt bare rotet til? For oss? Eller for Al?
- Nyter? Jeg skjønner ikke at noen kan nyte slik smerte, sa Bob Dylan da alle roste hans mesterverk "Blood on the tracks", som ble kalt "tidenes skilsmissealbum". Det er noe liknende det dreier seg om her. Al er utleverende, ikke bare i de nakne tekstene, men like mye i den nakne musikken og ikke minst i stemmebruken. Et par plasser kunne han kanskje trengt vokalhjelp, men på en sang som "Be good to me" er det rett og slett, unnskyld uttrykket i denne sammenhengen, nydelig.

Fullt og helt Al

Musikalsk vil man kjenne igjen Midnight Choir-konseptet. Men det er likevel fullt og helt Al solo. Utgangspunktet er demolåter han har spilt inn hjemme i huset sitt. Gitar, piano, munnspill og litt til. Da plateselskapet fikk høre det, mente de det aller beste var å gi det ut som det er. Nakent, rått, ekte, innadvendt og underlig vakkert. Det er helt greit for meg. Vi vet ikke hva vi ville fått, men det vi har fått, er sterkt som bare det. Til tider høres han ut som Ulf Lundell alene med kassegitaren. Men på en sang høres han ut som syttitalls Lou Reed i stemmen. Mest høres han ut som deLoner.
Al deLoner har selv laget illustrasjonene til omslaget og heftet. Det er i stil med resten av uttrykket. På coveret bærer han sitt store hjerte på utsiden.
Det er nesten stygt å si det, men det er flott å høre dette albumet. Det er laget i ensomhet og nytes kanskje best i ensomhet. Albumet er i salg fra mandag.

AL deLONER
"The Mess Age is Joy"
(Playground)



Helge Ottesen

Publisert fredag 11. desember 2009 kl. 14:52.