SOLID: Malin Soli gjør en solid innsats som lille Hedvig, barnet som ofres brutalt av tankeløse, egoistiske voksne, men Teater Ibsens oppsetning blir umusikalsk. FOTO: DAG JENSSEN
Umusikalsk Villand
Det er vanskelig å se hva Teater Ibsen egentlig vil med «Villanden».
Av åpenbart gode grunner har teatret valgt å satse på et av Henrik Ibsens sterkeste og mest populære stykker. Historien om det lille barnet som ofres på alteret til egoistiske, tankeløse voksne treffer oss, bør det i hvert fall. Når denne oppsetningen ikke treffer meg skyldes det flere ting. Jeg får ikke personene slik ensemblet er satt sammen til å stemme. De spriker for mye i alle retninger, blir umusikalske sammen. Spillestilen skjemmes til dels av overspill og store fakter. Den tragisk dramatiske slutten ender i, skuffende nok, det rent teatralske.
Modernisert
Regissør Ola B. Johannessen og dramaturg Bodil Kvamme, har ifølge programmet gjort et stort og komplisert arbeid med å modernisere Ibsens tekst. Handlingen er også lagt til moderne tid. Et grep som kunne vært spennende, men som jeg i hvert fall, opplever som overflatisk. Hva er motivet? Det er vanskelig å få øye på, annet enn at dette antakelig skal appellere til et ungt publikum.
Jeg skal ikke påstå at den ikke gjør det, men ungdommene Varden så forestillingen sammen med virket ikke direkte revet med.
Løgn og fortielser
Etter en noe treg start føres vi inn i det ekdalske hjem, et hjem som lever på løgn og fortielser som den i egne øyne rettskafne Gregers Werle har satt som seg mål å avsløre – overbevist om at alle da vil bli lykkeligere. Ola Otnes gir den forkvaklede mannen en viss grad av påtrengende nifshet. Dårlige motiver lyser lang vei.
Gjør noe eget
Jan Ø. Wiig klarer igjen å gjøre noe helt eget. Han er interessant som godfjotten Hjalmar Ekdal, så tilsynelatende raus inntil hans verden og ego raser sammen, men jeg tror ikke helt på oppgjørets time når den kommer. Det blir for anstrengt og fakteaktig.
Malin Soli gjør en solid prestasjon som Hedvig, det intetanende, overbeskyttete og sårbare barnet som utsettes for flere overgrep, først av Werles ambisjon om å redde «alle fortapte sjeler», så av sin egen far. De øvrige skuespillerne er hederlige nok i sine roller, særlig Hans Jacob Sand som Relling skiller seg ut, men sammen skurrer de for meg.
Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven.
(Arkivartikkel fra 29.10.2009)

















