annonse

Bakerst i køen

FASTLEGE
FASTLEGE: Gisle Roksund. (FOTO: REIDAR PEERSEN)

At livet kan være vanskelig er helt normalt, men altfor mange blir betegnet som psykisk syke og behandles deretter. Det går på bekostning av dem som virkelig trenger hjelp.

Jeg må fortelle om en konferanse jeg var på i København for en kort tid tilbake. Det var den sjette internasjonale konferansen om å forebygge overdiagnostikk, overutredning og overbehandling. I år lot jeg meg imponere stort av en internasjonal kjent amerikansk spesialist i psykiatri, Allen Frances. Han er kanskje den mest innflytelsesrike psykiater vi kjenner til. Han har vært helt sentral i arbeidet med diagnosekriterier av psykiske lidelser, og er pr. dato kanskje den største kritikeren av dagens praksis hva gjelder diagnostikk og behandling av psykiske lidelser.

Frances holdt en flammende og utrolig engasjert forelesning på konferansen. Uten manus. Uten ledsagende bilder. Han så bare rett på oss og fortalte oss historien om helsetjenestens og samfunnets svik mot de dårligste. Intens og troverdig. Rene Obama. Han høstet stående ovasjoner.

Den amerikanske spesialisten mener dagens bruk av ulike sykdomsbetegnelser av psykiske lidelser er helt ute av proporsjoner. Altfor mange personer merket av hverdagens ulike opp- og nedturer blir forstått og betegnet som syke og behandlet deretter. Samtidig går dette på bekostning av at de virkelig psykisk syke, som har store psykiske problemer og store vansker med å klare seg i hverdagen. Disse kommer bakerst i køen for hjelp fordi de er ressurskrevende og fordi de som regel ikke roper så høyt.

Frances mener at statistikken over omfanget av psykiske plager og lidelser ikke i det hele tatt er til å stole på. Statistikken er mye basert på telefonintervju hvor man blir spurt om man har kjent seg nedpå, trist eller urolig i det siste. Og hvem har ikke det? I USA blir de dårligste og sykeste ofte uberettiget puttet og oppbevart i fengsel pga. uakseptabel atferd, eller de blir boende forkommet på gata uten inntekter og hjelp. Dette er et problem som økte på spesielt etter at psykiatriske behandlingsinstitusjoner ble lagt ned i stor stil mens Ronald Reagan var president, uten at noe annet behandlingstilbud kom i stedet. Jeg har selv sett mange elendige psykiatrisk syke bo på gata i San Francisco for noen få år siden, uten å få dekket de mest elementære behov. Og slett ikke nødvendig behandling. Det var helt forferdelig å være vitne til.

Så ille er det heldigvis ikke i Norge. Men vi ser definitivt noe av det samme: nemlig at de dårligste blir nedprioritert. Offentlig statistikk tyder på at omfanget av psykiske lidelser og plager øker. Men vår statistikk har de samme begrensninger og feilkilder som de amerikanske. Det er økte forventninger og krav til bl.a. flere psykologer og tidligst mulig hjelp, selv om de aller fleste såkalte «kriser» og livets opp- og nedturer har en egen evne til å gå over av seg selv i løpet av noen uker.

I psykiatrien har vi sett en nedbygging av institusjonsplasser i mange år. Trenden har vært at psykisk syke skal behandles der de bor, og ikke isoleres i sykehus. Det kan høres besnærende ut, og en del av det har vært riktig. Men jeg har flere ganger opplevd at pasienter som sliter mest, ikke får tilstrekkelig hjelp av psykiatrien, det være seg både på poliklinikk og ved behov for innleggelse. Det gjelder pasienter både med og uten rusproblemer.

Psykiatrien siler veldig på hvem de vil ta imot, og viser til det som heter Prioriteringsveilederen. Jeg får ofte henvisninger i retur fordi «pasienten bedre kan tas hånd om i primærhelsetjenesten». Men jeg henviser jo bare dersom vi IKKE er i stand til å gi dem tilstrekkelig hjelp i kommunen! Hadde vi kunnet gi dem tilstrekkelig hjelp, hadde jeg jo ikke henvist dem.

Og om ikke det er nok: Det hender at jeg får følgende svar fra sykehus og poliklinikk: Denne pasienten trenger så omfattende oppfølging at vi (dvs. sykehuset) ikke har kapasitet til å gi de tjenestene som er nødvendig. Dermed returneres søknaden om hjelp, og pasienten overlates igjen til fastlegen, som ev. må finne en privatpraktiserende psykolog eller psykiater som samarbeidspartner. Og det er sannelig ikke alltid lett.

Å hjelpe personer i akutt krise er rimelig enkelt. Det krever tilgjengelighet og folk. Å hjelpe personer med langvarige, kroniske og sammensatte plager og vansker, er langt mer krevende. Man må aktivt prioritere tid og ressurser. Men gjør man det, er det svært nyttig og givende. Både for pasient og behandler.

God helg!

Gisle Roksund, fastlege og spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på varden.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.