annonse

Blir du ofte sint?

tegning 05.03.16
tegning 05.03.16:

– Ringte du foreldrene dine da du fikk jobben?

– Jeg informerte dem, ja. Det måtte jeg jo.

– Hva sa du?

– Jeg sa vel bare at jeg hadde fått jobben.

(...)

– Kan jeg spørre hvor du møtte din mann?

– Nei, det synes jeg er …

Hun trekker pusten dypt.

– Nei.

(...)

- Tror du det er dine maskuline egenskaper som gjør at du sitter her nå?

– Jeg håper det er mine menneskelige egenskaper som gjør at jeg sitter her.

Hun smiler moderlig.

(...)

- Tror du noen mener du har fått denne jobben fordi du er kvinne?

– Det håper jeg ikke. En jobb som denne, kan du ikke kvotere noen inn i.

(...) - Blir du ofte sint?

– Jeg er relativt behersket.

– Du hever ikke stemmen?

– Nei, men det hender jeg må uttrykke meg klart.

(...)

- Har du noensinne skrevet dikt?

– Dikt? Nei, nei. Det har jeg aldri skrevet.

– Ikke kjærlighetsbrev heller?

– Der tror jeg at jeg setter grensen for hvilke spørsmål jeg svarer på.

Passasjene over er hentet fra et portrettintervju i Dagens Næringslivs lørdagsmagasin for en uke siden. Som altså var med landets nye høyesterettsjustitiarius, Toril Marie Øie.

Hun altså har den sjokkerende egenskapen ved seg at hun er kvinne, og det var derfor hun ble portrettert. Jeg forstår godt at man portretterer en ny høyesterettsjustitiarius og at det er et poeng at hun er den første kvinnen noensinne. Men det er mange måter å gjøre det på.

Intervjuet har avstedkommet nokså frisk debatt, for å si det forsiktig. Journalisten bak intervjuet, Eivind Sæther, har i en lengre redegjørelse («til alle forferdete menn og kvinner») forsøkt å forklare hvorfor han har stilt spørsmålene.

Som at det er naturlig å ringe mor og far fordi hun kommer fra juristslekt. Som at «at Øie selv beskriver et tradisjonelt maskulint juss-miljø der ’kvinner ikke trives’» og at han ikke ser «noe galt i å stille et intelligent maktmenneske et spørsmål om noe som allerede er tema, som det mumles om i korridorene der hun beveger seg». Spørsmålene om dikt og kjærlighetsbrev stiller han fordi han stiller dem «til menn og kvinner og aller helst til makt- og næringslivspersoner, fordi det ofte åpner opp en annen side ved dem eller forsterker noe som er der».

Vi kan diskutere til vi ikke orker mer om spørsmålene er relevante eller ei. Eller om begrunnelsene for å stille dem er kurante. Jeg konstaterer at det er delte meninger. Jeg tillater meg likevel å stille spørsmålet: Ville man spurt en mann om de samme tingene? Jeg har særs stor sans for portrettintervjuer som overrasker og sjokkerer. Hvor det kanskje stilles spørsmål som er utenfor boksen. Andre enn hva vi kan forvente. Likevel, og dersom vår nye høyesterettsjustitiarius hadde vært en mann: Ville man spurt vedkommende om han ringte foreldrene? Hvor han møtte sin kone? At det var hans maskuline egenskaper som gjorde at han fikk jobben? Om han ofte blir sint og hever stemmen? Eller om han skriver dikt og kjærlighetsbrev?

Det er selvsagt mulig, men det forekommer meg ikke som plagsomt naturlige spørsmål til en mann som skal lede landets høyesterett – og dermed er nummer fire på rangstigen etter kongen, stortingspresidenten og statsministeren. Jeg mistenker at det bare hadde sett rart ut. Som nå.

Da DN forleden dag intervjuet LO-leder Gerd Kristiansen om salget av mediekonsernet Amedia, spurte de henne om hun hadde rådført seg med «gamle høvdinger». Altså tidligere TV 2-sjef Alf Hildrum (67) eller Yngve Hågensen (77). – Det er jeg som er LO-leder nå. Min jobb er å ivareta medlemmenes penger og interesser. Jeg har ikke gått til gamle høvdinger og spurt om lov, var Kristiansens nokså kontante svar.

Relevant? For så vidt. Ville en mann fått samme spørsmål? Slett ikke utenkelig. Men jeg har en snikende følelse av at sjansen for det er noe mindre. Det er i «hvordan får du, som kvinnelig næringsleder med tre barn, tid til all denne viktige jobben»-kategorien av spørsmål som (nesten) bare er forbeholdt kvinner. Det er forholdsvis sjeldent tema at menn har barn. Og er det ikke slik at en tydelig, kvinnelig ledere fort blir til megge og hespetre mens en tydelig, mannlig leder bare er tydelig? En kvinne blir fort «en bitch», som det heter nå om dagen. DN intervjuet Ginka Toegel, som er professor i organisasjonsatferd og ledelse ved businesskolen IMD i Sveits, om temaet: – En kvinne som antar en selvsikker kommando- og kontrollstil står i fare for å bli stemplet som «bitch». Og som Penelope Trunk, spaltist i magasinet Business 2.0 påpeker: «Det finnes ikke noe mannlig motstykke til denne termen – menn som utviser slike egenskaper, blir nemlig forfremmet.»

En studie gjennomført av Markedshøyskolen og tankesmien Agenda, som i prinsippet var en fornorsking av en amerikansk studie, der målet var å undersøke hvordan to kliss like næringslivsledere ble oppfattet. Den eneste forskjellen var navnet. Konklusjonen er like klar som den er nedslående: Vi er mer kritiske til karrierekvinner enn karrieremenn. «Menn blir oftere sett på som naturlige ledere, handlekraftige og målrettede, mens kvinner forventes å være mer omsorgsfulle og empatiske. Historien om den kompromissløse og suksessfulle forretningskvinnen passer ikke med stereotypien. Hun kan ikke både være en sterk leder og samtidig en omsorgsfull mor,» skriver høyskolelektorene Ketil Raknes og Terje Gaustad i en kronikk om studien.

Tilbake til mediene: Det finnes store mengder forsking – også norsk – om representasjon av kjønnene i mediene. Alt med omtrent lik konklusjon: Dette er mannfolkas domene. Det er en voldsom overvekt av mannlige kilder, det er menn som pryder forsidene, mannlige journalister dominerer, kvinner er nærmest fraværende i leserbrevspaltene og når kvinnene først er i tv-ruta, er det som pynt. Litt som damene på seierspallen i Tour de France.

Det singler antagelig i glasshus her jeg sitter. Jeg har ikke tall på hvordan kjønnsfordelingen er i våre spalter, men jeg trenger ikke telle for å vite at mannfolka også dominerer her. Noe som er tema her i avishuset nokså jevnlig. «I dag har vi bare menn på forsiden,» er en setning jeg har hørt på morgenmøtet. Vi har en jobb å gjøre, vi også.

Så hører det med til historien at det er vanskelig å komme utenom menn. Mange har sentrale posisjoner. Det finnes norske studier som viser at kvinnelige journalister velger mannlige kilder. Og det er blitt antydet mer enn én gang at det kan være vanskeligere å få kvinnelige intervjuobjekter i tale. At menn tør mer. Men det er en gang slik at det er omtrent like mange menn som kvinner her i landet. Det er ikke vår jobb å sementere skjeve strukturer. Enten man intervjuer høyesterettsjustitiariuser eller andre om kjærlighetsbrev og hvor sinte de blir.

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør

Klikk for å se kommentarer ()