annonse

De som måtte gå

Tegning
Tegning: (Foto: Ole Johnny Hansen )

Det er blitt sagt relativt mye om etterpåklokskap. At det er den dummeste formen for klokskap. Eller at det er «innsikt som kommer for sent», som Det norske Akademis ordbok formulerer det. Det er nok helt reelt at mye innsikt og kunnskap kommer for sent. Og det er åpenbart nok av tilfeller der man, i etterpåklokskapens klare lys, burde ha handlet annerledes.

Statsråder er i vinden om dagen. Det har de for så vidt alltid vært, og det er ikke revolusjonerende nytt at enkelte mener at ministere må gå – av en eller annen årsak. Ferieturer, for eksempel. Er det nok? Historien kan gi oss noen svar.

Vi kan begynne med Terje Rød-Larsen (Ap), som var statsråd i kun 35 dager. Det viste seg, etter at avisen Fiskaren hadde gravd litt, at den nyutnevnte planleggingsministeren i Thorbjørn Jaglands regjering hadde kjøpt en del aksjer i selskapet Fideco, som han solgte tilbake til selskapet han hadde kjøpt dem fra. Med pen gevinst. Noe som førte til høye bølger og en endeløs rekke medieoppslag senhøsten 1996. – Dette har jeg ikke fortjent, er Rød-Larsens famous last words, fra pressekonferansen da han bekjentgjorde at han gikk av. Økokrim mente imidlertid at han fortjente en bot på 50.000 kroner for å ha oppgitt uriktige opplysninger i selvangivelsen for 1986.

Under ett år etter at han gikk av, i januar 1998, utnevnte Bondevik-regjeringen ham til ambassadør med ansvar for fredsforhandlingene i Midtøsten. Året etter ble han visegeneralsekretær i FN. Det er jo litt pussig, det der, at man ikke er skikket til å være statsråd, men toppjobber i FN og som ambassadør går helt greit.

Høsten 2007 gikk Helen Bjørnøy og Øystein Djupedal (begge SV) av som statsråder. Begge fikk så hatten passet, og skal selv ha bedt om avløsning. Behandlingen som ble presten Bjørnøy til del var, mildt sagt, ikke særlig preget av nestekjærlighet. Hun er blant de få statsråder som har fått regulær kjeft av egen partileder og statsminister, etter at hun var vel frisk i lovnadene om kutt i klimagasser. Hun fikk skylden for SVs elendige valgresultat og var til og med for dårlig i engelsk, ble det hevdet. Bjørnøy gikk fra å være miljøvernminister til å bli generalsekretær i Plan Norge. Noe som vel krever en viss språklig kompetanse. Senere ble hun, i likhet med Djupedal, fylkesmann. Like etter at Bjørnøy og Djupedal gikk av, fortalte Aftenposten at det var først og fremst kritikken innenfra, altså fra eget parti, som var tyngst å bære og den utløsende årsaken.

Samme dag som Bjørnøy og Djupedal gikk, kom Manuela Ramin-Osmundsen (Ap) inn som barne- og likestillingsminister. Det ble ballade fra første dag, mer eller mindre. Noe handlet – dessverre, må man si – nok om at hun var den første, norske statsråd med ikke-europeisk bakgrunn. Hun ble norsk statsborger kun et par uker før hun ble utnevnt. Det skjedde etter at søknaden om norsk pass ble ekspedert i rekordfart, noe statsminister Jens Stoltenberg (Ap) innrømmet at han hadde sørget for. Grunnloven er rimelig klar på at ingen kan bli medlem av «Kongens raad» uten å være «norsk borger». To dager etter utnevnelsen dukket hun opp i en annonse for sin tidligere arbeidsgiver, rekrutterings- og bemanningsbyrået Manpower. Et par måneder senere skal hun og mannen angivelig ha kjørt på en bil på en parkeringsplass i nordmarka, for så å stikke av, og så kom saken som ble hennes bane: Barneombud Reidar Hjermann fikk ikke fortsette, og inn som nytt barneombud kom Ida Hjort Kraby. Det viste seg at Ramin-Osmundsen og Kraby kjente hverandre relativt godt, og den ferske statsråden hadde ikke vært helt ærlig med sjefen sin. Da måtte statsminister Stoltenberg «formidle alvoret i situasjonen» og Ramin-Osmundsen gikk av.

Ikke lenge etter var det på’n igjen med stabburet til olje- og energiminister Åslaug Haga (Sp). Utleie uten papirene i orden og en brygge i Stryn førte til at hun valgte å gå som partileder og statsråd. Saken kunne minne om byggeriene som ble Fatma Jynges bane som statssekretær i Kommunal- og regionaldepartementet. Det var uforenlig å være statssekretær i departementet med ansvar for byggesaker når hun selv hadde hatt en noe liberal tilnærming til reglene for å bygge om hus og låve.

I 2012 gikk Audun Lysbakken (SV) av som barne-, likestillings- og inkluderingsminister etter at det kom fram at han hadde bevilget 154.000 kroner til en organisasjon som ble opprettet kun noen dager tidligere og var et underbruk av SVs ungdomsorganisasjon SU. En kamerat av Lysbakken spilte sågar en sentral rolle.

Felles for de fleste statsrådsavgangene er at de kommer etter en kortere eller lengre periode med avslørende, gjentakende og kritiske oppslag i mediene. Jeg mener det kan bli for mye noen ganger. Trøkket kan bli for stort. Noe som kan være verdt å tenke på i en tid hvor antall mediekanaler er større enn før. Samtidig har mediene en opplagt rolle som gransker og vaktbikkje. Fellesnevneren i mange av sakene (men slett ikke alle) er at statsrådene har gjort noe som ikke er helt kurant, enkelt sagt. Det er medienes jobb og oppgave å bringe slik informasjon til torgs. Dette kan føre til spiral av hendelser som bære fullstendig galt av sted, og det skal ofte svært lite til for å gjøre det verre.

Finurlig nok ender avgåtte toppolitikere opp i andre, høyt plasserte jobber, selv om de har måttet gå. Noe som antagelig har å gjøre med at de er flinke folk.

En som valgte å ikke gå av etter mediekjøret, var Victor Norman (H). Det manglet ikke på saker om dyre vaner, piano, kjæresteforhold til statssekretæren og det som verre var, men balubaet gjorde at Norman, som hadde tenkt å gå av tidligere, heller ble sittende. – Det er ikke langt unna sannheten at dere kan takke VG for at jeg satt et halvt år til, sa Norman da han gikk av. – Det er ikke mediene eller motstanderne som skal bestemme når en statsråd skal gå. Det er statsministeren, sa statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF), som hadde overtalt Norman til å bli sittende.

– Å ha en mor som er statsråd er som å leve i en slags evig unntakstilstand, skrev Hanne Bjurstrøms datter Inger (19) i et leserbrev i Aftenposten – uten at landets arbeidsminister visste om leserbrevet. Dagen etter fikk Ap-statsråden «avskjed i nåde», som det heter. Etter eget ønske? Slett ikke sikkert, men slik er det i politikkens øverste nivå. Her gjelder ikke arbeidslivets mest elementære regler. Det er knallhardt, usikkert og du kan få sparken for relativt mye rart.

Statsråder er også folk. Som kan gjøre feil. Historien har imidlertid vist at feil har ført til fyken ganske fluksens. Noe mer alvorlig enn annet. Etterpåklokskap kan, sannsynligvis og fort vekk, føre til at ferie feil sted kan være nok. Tror jeg.

God helg, Telemark!

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på varden.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.