annonse

«Det er en smått sjokkartet opplevelse for de fleste som besøker Dyrsku’n for første gang»

tegning
tegning: (Foto: Ole Johnny Hansen, tegning)

  • LØRDAGSKOMMENTAR

Så galt er det blitt at vi nesten kan kalle det en slags forelskelse. Ettersom hun jeg bor sammen også leser avisen, skal jeg kjapt understreke at det kanskje er mer presist å kalle det fascinasjon. En fortryllelse, om du vil. For det som skjer hver den andre helgen i september. Hvert år.

Jeg snakker selvsagt om Dyrsku’n.

Er det praktisk mulig å være forelsket i et fesjå? Tvilsomt, men det er noen likhetstrekk. Som at det sitrer litt før man møtes igjen. At man blir litt svinsete i forkant. Har vi husket alt? Skal vi ha med det eller det? Hvordan blir været? Som at gjensynsgleden er stor. For det er så gjennomført trivelig å være der.

Jeg har flere hatter på meg når jeg sier, skriver og mener dette. For det første Varden en av Dyrsku’ns samarbeidspartnere. Vi har altså et forretningsmessig forhold. Selvsagt ikke hva gjelder det redaksjonelle innholdet, men på markedssiden. For det andre er jeg en helt vanlig besøkende, som vandrer fra bod til bod. Som treffer på kjente og litt mindre kjente. For det tredje er denne avisen en såkalt utstiller. Som én av nærmere 750.

Noe som gjør at vi raskt kommer over på formatet og dimensjonene. Det er en smått sjokkartet opplevelse for de fleste som besøker Dyrsku’n for første gang. Dyrskuplassen er på formidable 170 mål. Noe som er nødvendig, for utstillerne selger ikke bare rødvinspølser og elgsalami. Noen gjør selvsagt det, men her får du alt fra treull til gigantiske anleggsmaskiner, skurtreskere, peisovner, fersk honning, alle tenkelige og utenkelige varianter av verktøy, skurtreskere og traktorer i de fleste fasonger og størrelser, ATV-er, kort- og langreist lokalmat, telemarkskebab, stillassystemer, snøskutere, elektriske Jaguarer og alt mulig annet. Sukkerspinn inkludert.

Det selges varer og tjenester for en halv milliard kroner på Dyrsku’n.

Det er lett å ta munnen full på Dyrsku’n, men om Dyrsku’n er det verre. Det er, for eksempel, lett å hevde at dette er fylkets viktigste møteplass. Noe tallene, i seg selv, sier det meste om: I jubileumsåret 2016, da Dyrsku’n feiret 150 år, var 94.248 mennesker innenfor portene. På lørdagen i fjor var det 38.316 personer på Dyrskuplassen. Det er ellevilt og vel så det. Pluss litt til.

Bredden er også av det fascinerende slaget. Da jeg så meg rundt på den årlige lunsjen for samarbeidspartnere i går, observerte jeg nær samtlige (hvis ikke alle) ordførere i midt- og vestfylket, fylkesrådmannen, landbruks- og matminister Bård Hoksrud (Frp), NHO Reiseliv-direktør Kristin Krohn Devold, statssekretær Knut Morten Johansen (Frp) og Ap-leder Jonas Gahr Støre. Blant veldig mange andre. Petter Pilgaard og Vendela Kirsebom inkludert. Statsminister Erna Solberg (H) åpnet selve arrangementet.

Det er ikke valgår i år, engang.

«For oss telemarkinger er også Dyrsku’n med på å gi oss selvtillit. Det viser at vi kan. Og det viser at vi skaper noe som er attraktivt. Telemark er rikt på det som framover blir så viktig for å skape aktivitet og næring på bygdene: Tradisjon, historie, kultur og identitet. Dette er viktige ’råvarer’ for framtidig næringsutvikling,» skrev daværende fylkesordfører Terje Riis-Johansen (Sp) i Varden før Dyrsku’n i 2014. Han var der, han også, i går. Selvsagt. Sammen med partileder Trygve Slagsvold Vedum.

Riis-Johansen har helt rett, og man kan føle det på Dyrskuplassen. Bonden fra Gjerpensdalen trekker fram verdier som er viktige å ta vare på, men det er ikke så mye annet enn enkelte viner, oster og skinker som blir bedre av å støve ned. Skal vi videre, må gå vi gjøre det med utgangspunktet vi allerede har. Samtidig som vi tar vare på det vi har. Noe Dyrsku’n er særs flinke til. Dyr har vært en bærebjelke siden starten, og kommer fortsatt til å være viktig, og det er flott at særlig vi byfolk (og andre) kan lære mer om hva som skjer fra avl til biff, saueklipping og sædtapping av okser, men vi må også videre. Satsingen på mat er et godt eksempel. Ingen er mot god mat, og det er et stort potensial, tror jeg, i å vise fram, debattere og videreutvikle lokal og nasjonal mat og matkultur. Noe Dyrsku’n utvilsomt tar på alvor. Det er, helt for øvrig, mye mat på Dyrsku’n. Så mye at en journalist en gang i tiden angivelig forsøkte å overleve en hel dag bare på smaksprøver.

Ringvirkningene av denne gigantiske folkefesten er også rent ut fascinerende. Lag og organisasjoner som bidrar med dugnadsarbeid får omkring ti millioner kroner i inntekter. Seljord IL kan innkassere 1,2 millioner. Det er litt å drive idrettslag for, men så bidrar de også med 5200 dugnadstimer på tre dager. Betydningen for andre er det vanskelig å komme fra. Den er formidabel.

Det er ikke rart at man i Vest-Telemark har en litt annen kalenderen enn andre steder. Som viser før og etter Dyrsku’n. Nå viser kalenderen at første dag er unnagjort. Jeg gleder meg til de to neste! Jo da, jeg er nok litt forelsket.

God helg, Telemark!

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på varden.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.