Varden

Magasin

Det er ikke alt man kan vedta. Det er noe man må ønske

Det er ikke alt man kan vedta. Det er noe man må ønske

LØRDAGSKOMMENTAR: Det har vært noen interessante uker og måneder etter at vi begynte å grave i det vi kan kalle hemmeligholdet i Skien og Porsgrunn kommuner.

Som blant annet førte til at vi valgte å klage Porsgrunn kommunes praksis med lukkede gruppeledermøter inn for Fylkesmannen i Telemark. Som nå har kommet med et slags vedtak. Konklusjonen er glassklar og er verdt å gjengi i sin helhet:

Fylkesmannen har vurdert Porsgrunn kommunes praksis med å gjennomføre gruppeledermøter bak lukkede dører. Fylkesmannen konkluderer med at gjeldende praksis er i strid med kommuneloven og hensynene bak møteoffentlighetsprinsippet.

En vinterferierende Porsgrunn-ordfører Robin Kåss (Ap) fikk brevet per teknologi, og skriver i en kommentar på Facebook om Fylkesmannens vurdering av «våre såkalte gruppeledermøter» at «etter å ha lest brevet og hørt innspill fra presse og andre, så har jeg besluttet å flytte temaer fra gruppeledermøter til formannskap og eventuelt bystyret». Kåss konstaterer at «dermed fjernes all tvil om at vi ønsker full åpenhet og formelt riktig saksbehandling». Han skriver videre at «Porsgrunn har hatt gruppeledermøter i svært mange år, men vi har bare hatt et fåtall slike møter de siste par årene». Han avviser at det er drevet saksbehandling i møtene og at «møtene har derfor aldri hatt formell struktur med innkalling, åpenhet referat etc.». Ordføreren er «uenig med Fylkesmannens definisjon av hva som er et møte i folkevalgt organ, men jeg mener at det uansett ikke er verdt å ha usikkerhet knyttet til vår holdning til åpenhet».

Jeg er svært glad for at ordføreren varsler en ny og endret praksis. Kåss skal også ha honnør for at han gir uttrykk for at «åpenhet og tillit er grunnleggende forutsetninger for et velfungerende lokaldemokrati», men når han i samme setning sier at «jeg tror ingen er tjent med en uenighet mellom fylkesmann og kommune i en slik sak» blir jeg alvorlig bekymret. Det er ikke en eventuell krangel med Fylkesmannen som er poenget her. Særlig når man tar i betraktning at Kåss fortsetter å argumentere for et syn som åpenbart må være faktisk feil og – ikke minst – svært problematisk sett fra et demokratisk perspektiv.

For det er som med så mye annet: Det er ikke alt man kan vedta. Særlig ikke at man skal ha en tilnærming til åpenhet og åpne dører. Det er noe man må ønske.

I stedet for å vise åpenheten han tilsynelatende er så opptatt av, legger han for dagen en slags ad hominem-argumentasjon der han forsøker å vri fokus bort fra sakens kjerne og over til andre uvesentligheter. Han omtaler de lukkede gruppeledermøtene som «såkalte». De er ikke «såkalte». De er helt reelle. Og lukket. Bare spør vår journalist som har møtt en stengt dør. Når vi intervjuer ham om saken, sier han at «ut fra Fylkesmannens definisjon kan vi omtrent ikke arrangere et fødselsdagsselskap uten å kalle det et møte». Noe som ikke bare framstår som et flatt forsøk på å undergrave legitimiteten til Kongens og statens utsendte til fylket, men også saken og problemstillingen som sådan.

Da jeg debatterte saken med og mot Kåss på et arrangement på kinoen i Skien forleden, trakk han en parallell mellom gruppeledermøtene og medarbeidersamtaler. Ordføreren i Skien, Hedda Foss Five (Ap), har hatt noe av den samme tilnærmingen når hun sier at hun «er opptatt av at folk skal kunne drive med politikk, og ikke måtte kikke seg over skuldra på hvert eneste lille møte i redsel for å bli referert i en avis».

La oss imidlertid se nærmere på fakta, så langt det er mulig å kunne ha en slik tilnærming. Gruppeledermøtene dreier seg, enkelt sagt, om tre ting: 1) Er det et folkevalgt organ? 2) Er det et møte, i lovens forstand? og 3) Drives det saksbehandling?

Fylkesmannen i Telemark mener «ja» på alle spørsmål. Kåss mener «nei» på alle spørsmål. Til det første mener Fylkesmannen dette: «Deltagerne på møtene i Porsgrunn kommune er gruppeledere og ordfører, og disse personene er samlet i kraft av sin funksjon som folkevalgte politikere. Det er ordfører som kaller inn til møtene, uavhengig av om møtet er ønsket av ordfører selv eller av enkelte gruppeledere. Videre er deltakelsen ikke personlig, men knyttet til vervet som partileder.» Konklusjonen på punkt 2 er noe mer snirklete, men her viser Fylkesmannen til at «dersom alle medlemmene av et folkevalgt organ eller representanter for samtlige grupperinger i organet samles for å drøfte en sak, vil dette måtte anses som et møte i et folkevalgt organ. Møter hvor for eksempel alle gruppelederne for partiene i kommunestyret møtes for å behandle konkrete saker, vil derfor etter utvalgets forslag måtte følge reglene om møteoffentlighet.»

Det aller mest vesentlige er kanskje punkt 3 om saksbehandling. I sitt svar til kontrollutvalget i Porsgrunn, som for øvrig har et medlem fra ordførerens parti som mener at praksisen har «foregått i 40 år» og «dette er noe vi ikke skal plage ordføreren med i det hele tatt», skriver Kåss blant annet at møtene er blitt brukt til å snakke om «organisering av votering, feil opptelling votering, fraværsregler, folkevalgtreglement, møteledelse og bruk av replikker/taletid». Noe man kanskje kan vurdere som – enkelt sagt – mindre politisk brennbare saker. Kåss skriver imidlertid at gruppeledermøtene også er blitt brukt til «å informere om kommende saker som ikke er ferdig, f.eks. om ny E18, Skagerak Energi og Kommunereformen».

For egen del vet vi at møtene, som Kåss altså mener ikke er «møter», er blitt brukt å diskutere et forslag om nedlegging av valglokaler. Også kritikk mot tidligere styreleder Ole Henrik Lia i Porsgrunn utvikling har vært oppe til diskusjon.

Det kan ikke være noen tvil om at aktuelle saker og temaer har vært tema bak lukkede dører. Og at det er blitt bedrevet saksbehandling. Noe Fylkesmannen også påpeker.

For å si det forsiktig: Hvis man, i 40 år, har diskutert saker som befolkningen i Porsgrunn er opptatt av bak lukkede dører, er dette noe vi skal plage ordføreren med. Men det plager meg at tilnærmingen til dette bærer preg av at det ikke blir tatt på alvor. Det er bekymringsfullt. Jeg tillater meg å vise til Fylkesmannens begrunnelse om hvorfor dette er så viktig:

Hensynene bak reglene om møteoffentlighet er at det skal legges til rette for demokratisk deltakelse og kontroll. Møteoffentlighet og åpenhet bidrar til større forståelse for de prosesser som skjer innen den offentlige forvaltning, og medfører at avstanden mellom de folkevalgte og innbyggerne blir redusert.

Man kan vedta åpenhet, men vedtaket er ingenting verdt hvis man ikke vil noe med det. Svært mange systemer, rutiner, vedtak og lover kan «lures» og omgås. Hvis man absolutt vil. Spørsmålet er hva man vil. Og her er jeg ikke overbevist om at våre fremste folkevalgte ønsker. Det er et gapende misforhold mellom hva man gjør og sier. Fortsatt. Dessverre.

Den gode nyheten er at dette kan endres på. Som så mye annet.

God helg, Telemark!

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør