annonse

«Det kan være vanskelig å være for annerledes, å skille seg for mye ut»

Gisle Roksund
Gisle Roksund: Gisle Roksund, fastlege, spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin. (Foto: Reidar Peersen)

Alle lokalsamfunn har sine mørke sider, kalde kroker, bygdedyr og Trangvik. Det er lettest å like det vi er vant til, men det er det uvante og ukjente som gjør livet spennende.

Vi har nylig feiret 17. mai. Aldri i historien har noen kunnet feire nasjonaldagen med en velstand som vår. Vi lever på den grønneste gren av alle.

Grunnloven vår fra 1814 representerte noe nytt og framtidsrettet. Den var inspirert av tanker om frihet, likhet og broderskap spesielt fra Frankrike og USA. Den la grunnlaget for folkestyre, demokrati og viktige menneskerettigheter.

Derfor feirer vi egentlig noe som er langt større enn lille Norge, nemlig alle de gode verdiene som landet og samfunnet vårt er tuftet på og som har utviklet gjennom alle de over 200 år som er gått siden Grunnloven ble skrevet. Vi feirer fred, frihet, demokrati, likeverd, samhold, solidaritet, trygghet, og velferd for alle. Vi feirer ytringsfrihet og religionsfrihet. Vi feirer alle de som opp gjennom historien sto opp og kjempet når det røynet på og disse verdiene var truet.

Vi feirer mangfoldet. På tross av ulikhetene er vi like mye verdt. Vi feirer de gode flokkene: familien, venner, arbeidskamerater og sambygdinger. Vi feirer det fantastiske livet. Hver og en av oss er jo seierherrer og-kvinner i det mest utrolige og elleville kappløp det er mulig å se for seg, der 300 millioner sædceller svømte om kapp fram til egget som endte opp med at akkurat du ble du!

Vi aner ikke hvor heldige vi er her vi bor i våre lokalsamfunn. Landet vårt er egentlig en liten landsby. Mange kjenner hverandre og er på nikk og hils hver dag. Vi har en fantastisk natur og et utall frivillige lag og organisasjoner. Vi har mange virkelige møtepunkter, ikke bare virtuelle som på Fjesboka, Instagram og Snap.

De fleste steder vokser barna opp i et samfunn som representerer tverrsnittet av befolkningen, ikke bare i gettoer av personer med lik utdanning, lik bakgrunn og lik lønn. Det gir de unge en meget god ballast i å erfare at folk er ulike, men likevel like mye verdt. De kan lære å sette pris på at folk er forskjellige.

Men det er noen mørke skyer i horisonten. Planeten vår er i ferd med å koke over, og havene og naturen er i ferd med å fylles av plast. Det truer dyre- og plantelivet og hele eksistensen vår.

Vi ser økende forskjeller mellom fattig og rik, mellom offentlig knapphet og privat overflod. Det er krig og elendighet bare få timers flyreise unna, en elendighet vi egentlig ikke er i stand til eller orker å ta helt inn over oss.

Det blåser en iskald antidemokratisk vind over den vestlige verden med en cowboypresident fra den Ville Vesten fremst i kaldfronten. Vi kan observere at demokratiet forvitrer i Europa. Flere steder i Europa er høyreekstremismen på frammarsj. Det er ikke lenge siden en militærjunta tok makta i Hellas, og det er bare 40 år siden Spania ble et demokrati. Det er under 30 år siden krigen brøt ut på Balkan. Det er som om det var i går, det kan skje igjen. Demokrati og rettferdighet er skjøre greier, vi må aldri ta det for gitt. Alle politikere må være seg dette bevisst og ikke lefle med de mørke kreftene.

Alle lokalsamfunn har sine mørke sider, kalde kroker, bygdedyr og Trangvik. Det kan være vanskelig å være for annerledes, å skille seg for mye ut. Og det er ikke alltid like lett å komme hit som ny tilflytter.

Avvisning kan ofte være subtil, nesten umerkelig. Som å overse, late som en ikke ser og se en annen vei, ikke hilse, ikke svare på et nikk, ikke å gi «likes» på sosiale medier. Og det er mange ensomme sjeler blant oss. Noen som har mistet sin eller sine kjære, som ikke føler han eller hun helt får det til. Som ikke helt får til livet. Men som hver dag kjemper og gjør så godt han eller hun kan!

Med dette som bakgrunn vil jeg trekke fram en plikt som jeg mener er helt nødvendig i et samfunn, i det store og i det lille, mellom hver og en av oss: Det er Raushetsplikten. Ikke en raushetsplikt som er tuftet på interesseløshet og ignoranse, men en raushetsplikt som er tuftet på empati og respekt for ulikhetene, på interesse, nysgjerrighet og engasjement.

Vi bør dyrke ulikheten OG likeverdet på samme tid. Det er alltid slik at det er lettest å like det vi er vant til å se, det som er kjent. Men det er ulikhetene, det uvante og det ukjente som gjør livet spennende.

God helg!

Gisle Roksund, fastlege, spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på varden.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.

annonse
annonse
annonse