annonse

Det man leverer

UKULTUR
UKULTUR: (Foto: Ole Johnny Hansen)

Skien-rådmann Ole Magnus Stensrud har tatt såkalt affære i den etter hvert så famøse saken om morrapils. Som altså dreier seg om en reiseregning som viser at noen i det kommunale og fylkeskommunale reisefølget til Minot kastet innpå seks Heineken på Schiphol-flyplassen utenfor Amsterdam. Hvorfor så mye oppstandelse om seks øl og en regning på 300 kroner?

Tom Erik Thorsen

Det enkle svaret er at nettopp denne reiseregningen er det aller klareste tegnet på noe som ligner en kultur og måter å gjøre ting på som ikke er heldig. Det er de samme prinsippene som gjelder for First House-saken, som red Telemark fylkeskommune som en mare. Der det altså ble kjent at kommunikasjonsrådgiverne var i overkant ivrige på reiseregningsfronten, og krevde tilbakebetalt utgifter til softis med strø. Og ikke bare det: Red Bull på Shell, middager på Grand og The Thief, Snickers-sjokolade, Polly-bar og ostepølse gikk inn i regnskapet.

TAR REGNINGA: Rådmannen betaler morrapilsen de drakk på flyplassen

Altså slike ting som, for å si det folkelig, ser teit ut. Og det ser enda teitere ut hvis man krever slike utgifter dekket og ikke leverer noe som helst konkret i den andre enden. First House skulle bidra til opp mot 500 arbeidsplasser i fylket, men det eneste håndfaste de leverte, var teite reiseregninger.

I september kunne Varden fortelle om en topptung delegasjon fra Skien og fylkeskommunen, som skulle til Skiens vennskapsby, Minot. Kostnadene ble anslått til å være om lag 25.000 kroner per person. Ordfører Hedda Foss Five (Ap) sa at «mye av vår tilnærming til de kommende møtene vil være ’what’s in it for us’» og at hun tok med seg en trepunktsliste som tok for seg reiseliv, næringsutvikling og utdanning, for å se om videre samarbeid med byen i Nord-Dakota er liv laga. Den tradisjonelle høstfesten skulle tones ned. Alt dette ga mening, tatt i betraktning at den stadige reisevirksomheten til USA er omdiskutert.

I midten av november kan vi så fortelle at turen har kostet Skien kommune 145.253 kroner og Telemark fylkeskommune 244.507 kroner. Det er ikke helt i tråd med det tidligere gitte anslaget. Gjennomgangen viser at det er levert utgiftsrefusjoner på ørepropper til 169 kroner, vekselgebyr på 30 kroner og altså pils på Schiphol. Ingen går vel i taket av at ordføreren tar seg en Heineken på tur, men det framstår som litt underlig at hun ikke kan betale den selv. Tidspunktet, altså like etter 08.00 en søndag morgen, bidrar heller ikke til å skape den helt store forståelsen for hvorfor skattebetalerne skal dekke dette.

FUKTIG BESØK: Pils til frokost og sprit til lunsj

Vi spør derfor Five og varaordfører Erik Næs (KrF) om nettopp dette, og de rører seg inn i en argumentasjon om at to enheter alkohol kan være naturlig i visse sammenhenger som avslutninger og julebord og at «vi skal se nærmere på dette og evaluere om vi gjorde det riktige». Næs spør så: «Er det lurt å skrive regning på seks øl klokka åtte om morgen? Svaret er nei, det er ikke lurt.»

Vi kan deretter fortelle at Skiens delegasjon fikk tilbakebetalt utgifter til akevitt og øl på en lunsj på høstfesten. Som de altså skulle tone ned. Rådmannen varsler gjennomgang.

Nord-Dakota- og Minot-kjenner Agna Elise Lohne Johnson (98) fra Skien målbærer deretter spørsmålet alle lurer på: Hva er nytteverdien med disse turene? Fylkesordfører Sven Tore Løkslid (Ap) svarer – blant annet – at «nytteverdien er å knytte kontakt, nettverk, besøke og sjå næringslivsaktørar, kulturaktørar og utdanningsinstitusjon», men at han «tenker det er ikkje fylkeskommunens oppgave å eksportere varer og tjenester frå Telemark til Midtvesten». Like etter leverer fylkeskultursjef Lars Haukvik en rapport som – blant annet – peker på at det er interesse for en Yara-fabrikk i Nord-Dakota. Det henger dårlig sammen med det Løkslid nettopp hadde sagt, og det henger enda dårligere sammen med hva Yara mener. For de har ingen slike planer, sier de.

Løkslid blir ytterligere utfordret på hvilke resultater de kan vise til, og skriver et lengre innlegg i denne avis. Der trekker han fram vaffelgründer Stine Åsland, som «gjennom vårt prosjekt, og ved hjelp av våre partnerne i USA som vi introduserte henne for» har fått «hjelpen hun trengte». Problemet er at Åland vil ha seg frabedt en slik påstand. – Løkslid bløffer. De har ikke hjulpet meg noe som helst i USA, mente vaffeldronninga fra Sannidal.

I desember får formannskapet i Skien på bordet en sak om de skal fortsette med Minot-samarbeidet. Med saken følger en evaluering fra turen. Delegasjonen fastslår at Skien og Minot er svært ulike, og at «et faglig utbytte innen for eksempel helse og velferd, oppvekst og kultur [vil] være lavt». Dette henger sammen med at det er stor forskjell på kommunenes oppgaver; Skien kommune har 4.000 ansatte. Minot har 400 – inkludert 70 politifolk. Delegasjonen peker på at elev- og skoleutveksling vil være et av de viktigste temaene for samarbeid framover, men at dette er et fylkeskommunalt anliggende. Kulturutveksling «bør også kunne stimuleres», men etter konkrete initiativ fra lag og organisasjoner i de to byene. Reiseliv er organisert slik i Skien og fylket at «dette temaet ikke prioriteres» i det videre samarbeidet med Minot. Hva gjelder næringsutvikling kan Skien kommune bidra som «en døråpner» «uten å involvere kommunen direkte i enkeltprosjekter». En slags konklusjon er altså at kommunen kan være «en døråpner». Det holder for formannskapet, som vil videreføre Minot-samarbeidet.

Fylkeskommunens kontrollutvalg setter søkelyset på USA-samarbeidet. Utvalgsmedlemmer gir uttrykk for at merkevaren Telemark ikke har godt av bråket og at det som er kommet fram er «pinlig». To dager senere kan vi fortelle at fylkeskommunen har brukt 4,6 millioner kroner på USA-reiser og samarbeidet med Midtvesten på fire år. Fylkesordføreren «mener man ikke har utnyttet potensialet i samarbeidet godt nok».

Vår videre graving i materien kan fortelle at det er usikkerhet i fylkeskommunen på språkkompetansen til de som reiser til USA, og foreslår språkundervisning. Bilagene fra fylkeskommunale reiser viser at ansatte har krevd refusjon for klesvask og tipset tusenvis av kroner på middager. Fylkesrådmannen varsler gjennomgang.

Nå er vi altså der at Stensrud har bladd opp 300 kroner og har betalt for morrapilsen for å få «saken ut av verden». Noe særlig mer vil han ikke kommentere. Ei heller om ikke reiseregningen burde ha vært underkjent.

Den burde aldri ha blitt levert. Er man i stand til å drikke øl på morran er man i stand til å betale for den. Særlig hvis man er ordfører, varaordfører eller har en annen, framskutt posisjon. For det er ikke så veldig mye annet ved USA-engasjementet som har levert. Må man kunne si. Det har imidlertid blitt levert underlige refusjonskrav. Og sagt og skrevet ting som ikke holder vann. Da blir det fort et spørsmål om Om hvorfor man i det hele tatt holder på med dette. Og kanskje om dette sier noe om kulturen. Om det hele dreier seg om tur.

Og det blir oppstandelse. Selv om regningen bare er på 300 kroner. Den handler om så mye mer. Om det som leveres. Og ikke leveres. Akkurat dette er jeg usikker på om de som reiser på tur forstår i sin fulle bredde. Kan hende det også er et tegn på en slags kultur?

God helg, Telemark!

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør