annonse

Hvor billig kan det bli?

: (Foto: )

Konkursen i avfallsselskapet RenoNorden er utvilsomt av det spektakulære slaget. Over 130 norske kommuner rammes av konkursen. Som utvilsomt gjør det aktuelt å stille flere spørsmål. Det aller mest sentrale er kanskje dette: Er vi blitt så opptatt av hva varer og tjenester koster at vi glemmer hva vi kjøper?

RenoNorden er et privat selskap. Som altså har levert tjenester til det offentlige i form av avfallshåndtering for en lang rekke norske kommuner. Konkursen skjedde denne uken, og er dermed nokså fersk. Ergo er det naturlig at mer informasjon kommer fram. Likevel er konsernsjef Harald Rafdal rimelig klar på det som synes å være en betydelig del av forklaringen på hvorfor selskapet gikk over ende:

– Vi så i fjor vår, da vi ble klar over dette, at den tidligere ledelsen hadde inngått kontrakter på et sted mellom 25 og opp på det verste 90 prosents prisdifferanse til nummer to og tre, sa Rafdal til NRK.

Hvis dette stemmer, er det selvsagt svært alvorlig. Å underby konkurrentene er en utbredt vekststrategi. Det er langt fra uvanlig at selskaper går med ildrøde tall i lang, lang tid – og at det er meningen. Målet er å vokse. Og tjene penger senere. Teknologibransjen har vært – og er – stuvende full av slike selskaper. Det hele betinger selvsagt at man kan håndtere forpliktelsene sine. Hvis ikke driver du for kreditors regning. I RenoNordens tilfelle sa bankene stopp, og dermed ga konklusjonen seg selv.

At et selskap går dukken er selskapets ansvar. Hvis man inngår kontrakter man taper mye på, kan man ikke skylde på dem som har kjøpt en vare eller tjeneste av deg. Det kan jo tenkes at motparten har inngått kontrakten på en måte som gjør at man som selger påføres urettmessige byrder, men det er neppe det som er tilfellet her. RenoNorden-sjefen sier rett ut at de har priset seg altfor, altfor lavt, ganske enkelt. Det er ingen god idé, men er det så veldig mye bedre å inngå kontrakter som man bør forstå ikke kan fungere?

Sett at man er en kommune som vil ha noen til å håndtere avfallet. Man setter i gang en anbudskonkurranse og får inn flere tilbud. Det ene tilbudet er, for å ta Rafdal på ordet, 90 prosent under nummer to og tre i konkurransen.

Bør det ringe en bjelle eller to hos kommunen?

Kragerø kommune lyste i 2016 ut en anbudskonkurranse om nettopp avfallshåndtering. Siden 2006 hadde Norsk Gjenvinning hatt avtalen, som etter forlengelse og prisjustering hadde en kostnad på 12 millioner kroner i året. I 2016 leverte Norsk Gjenvinning et tilbud på 6,2 millioner kroner. Altså nesten halvparten. RenoNordens tilbud var på 3,9 millioner kroner. Det er en tredjedel av prisen kommunen betalte fra før. Oppdraget var i bunn og grunn det samme – altså innsamling av avfall. Den eksisterende kontrakten hadde ganske enkelt fått lov til å vokse i fred. Det var dermed på høy tid å reforhandle.

RenoNorden vant oppdraget. Så vidt jeg forstår etter å ha blitt sjekket og vurdert av kommunen. Selskapet hadde mange andre kontrakter og virket, på dette tidspunktet, solid. Men så: «Allerede i desember 2016 begynte man å bli bekymret for økonomien og gjennomføringsevnen i selskapet,» heter det i administrasjonens saksframlegg til formannskapet i Kragerø. Det fortelles også om «store innkjøringsproblemer». Noen av problemene «skyldes antagelig at selskapet ikke hadde ledelsesressurser tilstede i Kragerø», påpekes det. Kommunen innrømmer også en kjempetabbe:

«Etter kontraktens oppstart ble det også klart at avfallsmengdene Kragerø kommune hadde angitt i konkurransegrunnlaget var feilaktige. Den faktiske avfallsmengden var vesentlig høyere enn oppgitt i konkurransegrunnlaget. Uavhengig av tilbyder medførte feilen en kommunal merkostnad på ca. 2.000.000 kr pr år. Korrigert for dette forholdet utgjorde de faktiske i tilbudsprisene henholdsvis ca. kr. 5.900.000kr og ca. kr. 8.200.000kr.»

Sagt på en annen måte: Det var langt mer søppel som skulle håndteres enn hva kommunen oppga. Men selv etter dette var RenoNordens pris det halve av hva man hadde betalt tidligere. En god deal? Slett ikke, for den 30. juni i år ble kontrakten terminert. Kommunen tok over og har gjort dette såpass bra og til en kostnad som gjør at det nå ser ut til at det blir en permanent løsning.

I Deloittes gransking av Oslo kommunes kontrakt med Veireno, som ikke klarte å håndtere søppelet i hovedstaden, får kommunen flengende kritikk. Det hele begynner med hva kommunen har bedt om: «Utformingen av tilbudsforespørselen har ikke sørget for at Oslo kommune har hatt tilstrekkelig kunnskap/ sikkerhet om leverandørenes konkrete oppdragsforståelse, driftsmodell eller kompetanse til å prise et omfattende og samfunnskritisk renovasjonsoppdrag forsvarlig. Etter Deloittes mening har Renovasjonsetaten valgt bort flere mekanismer i anskaffelsen som samlet eller enkeltvis kunne redusert risiko for svikt i leveransen.» Kommunen vektla pris med 75 prosent, mens evne til å gjennomføre oppdraget fikk 15 prosent. Oslo kommune sparte 82 millioner kroner, sammenlignet med nest laveste anbud.

I konkurransegrunnlaget til Kragerø kommunes utlysning i 2016 var kriteriene slik: Pris 70 prosent, organisering og kompetanse i oppdraget 10 prosent, kvalitet i oppdraget 10 prosent og miljøsystem 10 prosent.

Det er alltid lett å være etterpåklok, men spiller prisen egentlig noen som helst rolle dersom du ikke får det du kjøper? Så kan man sikkert innvende at man må kunne forvente at man får det man betaler for. Og at det går greit. Men det er som regel slik at man får nettopp det man betaler for. Visst er det mange som priser seg for høyt, og at det er kostnader som kan kuttes, men det er alltid en grense for hvor billig en vare eller tjeneste kan bli.

Porsgrunn kommune utlyste i slutten av august konkurranse om kjøp av en gravemaskin. Med slik og slik spesifikasjon. Kanskje mest interessant: Pris vektlegges 40 prosent. «Rasjonell og effektiv i bruk» vektes 40 prosent, mens «Service- og kundestøtte, garanti» vektlegges 20 prosent. Man trenger ikke være ekspert på maskiner for at dette skal gi mening. Og for all del: Det er mange slike eksempler.

Det offentlige inngår kontrakter verdt opp mot 500 milliarder kroner hvert år. Det skulle bare mangle at man var opptatt av pris. Vektleggingen av pris kan imidlertid gå for langt. Som når man velger gategods laget i Kina – og ikke på Ulefoss – til en tunnel under Mælefjell. Eller inngår kontrakter med avfallsselskaper som ikke klarer å hente søppel og/eller går konkurs.

Å velge billig kan fort bli dyrt.

God helg, Telemark!

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på varden.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.