annonse

«Jeg er ikke klar for Rødts klassefest»

REVOLUSJONSFEST
REVOLUSJONSFEST: «Vi venter helt til de tror blindt på at vi er ekstremt normale.. så revolusjonsfest». (Foto: Tegning av Ole Johnny Hansen)

Partiet Rødt kan utvilsomt slå seg på brystet for tiden: For første gang i historien har partiet, ifølge tallknuserne i Pollofpolls.no, krabbet over sperregrensen. Et gjennomsnitt av sju nasjonale meningsmålinger i forrige måned gir partiet en oppslutning på 4,3 prosent. Noe som dermed gjør at partiet er større enn KrF (4,2 prosent) og Venstre (3,7). Det hører utvilsomt med at Rødt i fjor høst fikk sin første representant på Stortinget, da partileder Bjørnar Moxnes tok plass på Løvebakken. Skjønt, AKP-eren Erling Folkvord representerte Rødts forløper, Rød Valgallianse på Stortinget fra 1993 til 1997. Det er, like fullt – og særlig på denne dag, nøyaktig 200 år etter at Karl Marx ble født, grunn til å stille spørsmålet: Hva er det som gjør at 4,3 prosent av landets befolkning vil stemme på et kommunistisk parti som vil totalforandre landet? For det er nettopp det Rødt er: «Rødts mål er et klasseløst samfunn. Det er dette Karl Marx kalte kommunisme,» heter det i partiets prinsipprogram.

På landsmøtet i partiet for fire (ikke førti) år siden gikk halvparten av programkomiteen inn for at revolusjonene i Kina og Sovjet skulle trekkes fram som positive og at man åpner for å bruke vold under en revolusjon i Norge. Programutkastet ble ikke vedtatt, men det ble selvsagt en voldsom debatt. Som avdekket at partiet ikke var fremmed for det Minerva-journalist (og tidligere AKP-er) Lars Akerhaug beskriver som «totalitært og menneskefiendtlig tankegods». Akerhaug trekker, blant annet, fram Tromsø Rødts ordførerkandidat ved forrige valg, Jens Ingvald Olsen, som på valgdagen ble intervjuet av Dagbladet: – Mao var en stor frigjøringsleder, og bidro til å løfte hundrevis av millioner ut av fattigdommen i Kina. Men han gjorde feil som alle andre mennesker, sa Olsen. Hvilket er som et slags ekko av hva den kinesiske presidenten, Xi Jinping, sa på 120 årsdagen for formann Maos fødsel, da han påpekte at «revolusjonære ledere ikke er guder, men mennesker», og at Mao hadde begått «alvorlige feil». Det er for øvrig kinesisk politikk at Mao hadde 70 prosent rett og 30 prosent feil.

Å spekulere i hvor mye rett og feil Mao tok, er neppe en presis øvelse. Det er heller ikke spesielt enkelt å fastslå hvor mange som bukket under i Kina under Maos ledelse. Det er imidlertid påfallende å konstatere at Maos Kina og flere av de andre landene og lederne som – på en eller flere måter – har bekjent seg til Marx og revolusjonære ideer (for å generalisere), jevnt over har herjet nokså kraftig med sine befolkninger. Lidelsene under Stalin var – for mange – grusomme. Det er neppe bare godord å si om Lenin, heller. Arven etter Ho Chi Minh i den (fortsatt) marxist-leninistiske ettpartistaten Vietnam er relativt tydelig, med grunnleggende mangel på friheter vi tar for gitt. Min gamle veileder på journalistikkstudiet, Rune Ottosen, ga nylig ut en bok om studieturene til sosialismens fyrtårn, Enver Hoxhas Albania. Som altså var et stalinistisk diktatur. Historien om Cuba kjenner vi godt. Titos Jugoslavia var kanskje av et annet kaliber, men også her er det reist spørsmål om fraværet av grunnleggende rettigheter.

Det er helt vesentlig å påpeke at det selvsagt er mange i Rødt som tar kraftig avstand fra Mao, Stalin og den åpenbart problematiske historien. Programmet Rødt gikk til valg på i 2017 er – strengt tatt – problematisk nok, selv om det er spekket med et utall gode intensjoner. Enkelt sagt vil Rødt totalforandre Norge slik vi kjenner det i dag og til et sosialistisk samfunn «hvor de mange styrer i fellesskap» for å «avskaffe utbyttinga» der «hovedmålet med den enkeltes arbeid ikke er å øke kapitalen til eierne». For at det skal skje, «må de store linjene i produksjonen styres av planer som har et langsiktig perspektiv» i et samfunn der «privat eie av de viktigste produksjonsmidlene [er] avskaffa».

Selv om partiet jobber for et «klasseløst samfunn», mener de at én bestemt gruppe – arbeiderklassen – «vil overta makta». Dette innebærer – blant annet – at «arbeiderne har makta på jobben, og selv kan bestemme hvordan arbeidet skal organiseres». Det er neppe en vill spekulasjon å antyde at dette kan minne om de russiske sovjetene – altså arbeiderrådene, som spilte en viktig rolle i forbindelse med revolusjonen i 1917. «Virksomheter som er så store at de er sentrale for hele landets økonomi, må eies av samfunnet og underlegges demokratisk styring og kontroll». Eksempler på dette er «store banker og finansinstitusjoner og store industriforetak knytta til utnyttelsen av norske energi- og naturressurser». Statoil og Telenor beskrives som «viktige redskaper for norsk imperialisme», noe som er «en viktig oppgave for revolusjonære å motarbeide». Imperialismen er – som kjent og som en kar med etternavn Uljanov påpekte – kapitalismens høyeste stadium.

Kapitalismen er også «i motstrid til et reelt demokrati», og en revolusjon er derfor nødvendig. Dette vil åpenbart få konsekvenser: «Arbeiderklassen kan ikke styre innenfor rammene av kapitalismen og den private eiendomsretten og med utgangspunkt i det borgerlige statsapparatet». Selv om partiet ikke lenger mener at «væpna revolusjon» er greit, blir jeg ikke helt beroliget av denne formuleringen: «Rødt mener det er mange erfaringer som tilsier at motkreftene ikke vil akseptere en folkelig og demokratisk maktovertakelse, men vil bruke uakseptable midler for å stanse denne. Dette vil gjøre det nødvendig å forsvare folkeviljen.»

Rødt skal ha honnør for at de tar seg bryet med å – gjentatte ganger – påpeke at det er nødvendig med et flertall for å gjennomføre en revolusjon og maktovertakelse. Det framstår imidlertid som noe uklart for meg hva som vil skje med dem som ikke er enige, for det aner meg at det neppe er mulig å oppnå 100 prosent oppslutning om at dette er en god idé. Vi i borgerskapet, for eksempel. Rødt mener at «motsetningen mellom borgerskap og arbeiderklasse er den grunnleggende motsetningen i det norske samfunnet». Partiet som ikke vil ha klasser definerer «borgerskapet» som «overklassen». Borgerskapet besitter «posisjoner i statsapparatet», «dominerer media, deler av kulturlivet og mange interesseorganisasjoner». Dette inkluderer også «pampeveldet i fagbevegelsen» og «lederne i Arbeiderpartiet og SV arbeider i kraft av sin posisjon for å få kapitalismen til å bestå» og bruker «partiene som redskap for å holde arbeiderklassen i ro».

Det er en enkel affære å være for eller mot veldig mange av de konkrete, politiske sakene i Rødts arbeidsprogram. Som at rett til lærlingplass skal lovfestes, at alle skal ha rett til å gå av med pensjon når de fyller 62 år eller at egenandelen på helse- og tanntjenester skal fjernes. Det er relativt enkelt å forholde seg til forslagene om at «samlet skattenivå må økes», gratis ferjetransport, gratis kollektivtrafikk i de store byene, høyhastighetsjernbane, regulering av soyaprodusert dyrefôr fra Brasil og at all veiutbygging skal gjøres uten bompenger.

Det er langt verre å forholde seg til den overordnede tankegangen. Som, til tross for at «de revolusjonære kreftene som i dag prøver å utvikle en strategi for sosialisme for det 21. århundre, trekker lærdom av de feilene som tidligere har blitt gjort», i stor grad baserer seg på styresett som knapt kan sies å ha vært en suksess der det er forsøkt. Historien har – tvert imot – vist at de land som har forsøkt (og forsøker), er land de færreste nordmenn kunne tenke seg å flytte til. For selv om Norge er langt fra feilfritt, er Norge det reneste lykkeland sammenlignet med ethvert land som er blitt styrt av folk som har hatt ideer som ligner på dem Rødt omfavner. Selv om vi – sammenlignet med andre – har vi høy yrkesdeltakelse med gode rettigheter og ditto velstand, god helse, og svært mye annet som gjør at vi tåler sammenligning med de fleste, er ikke Norge feilfritt. Det er for mange som har det jævlig. Enten det er fordi man står uten jobb, har en idiot som sjef, er syk eller annet. Likevel kan vi, med høy grad av troverdighet, slå fast at Norge er et av verdens beste land å bo i. Det er vi blitt, vil jeg hevde, fordi vi – blant annet – ikke har latt oss forlede av ideologien og tankesettet vi finner i Rødts program. Om vi kan gjøre ting bedre og annerledes? Selvsagt, og jeg er helt enig med Rødt i at det er et mål å ha små forskjeller (som Rødt selv forteller er deres viktigste sak), men for å få til det må vi få flere folk i jobb – ikke jobbe for en revolusjon og planøkonomi. At inntektsforskjellene innad i Norge, i europeisk og global målestokk, er lave, er bra og et faktum. At folk står utenfor arbeidslivet er et langt, langt større problem enn at «et lite mindretall eier produksjonsmidlene».

Erling Folkvord er gjerne blitt trukket fram som vaktbikkje. Hvilket sikkert er riktig. Bjørnar Moxnes er utvilsomt svært begavet. Jeg kjenner flere av våre lokale Rødt-politikere som dyktige, engasjerte og hyggelige som vil det beste for sine lokalsamfunn. Jeg blir alt annet enn skremt av dem. Det jeg imidlertid blir skremt av, er Rødts prinsipprogram og hva partiet vil med dette landet. Som gjør at jeg blir svært betenkt over at en voksende del av landets befolkning vil gi dem sin stemme. Jeg er ikke klar for Rødts klassefest, og det ville overraske meg hvis 4,3 prosent av landets befolkning faktisk og reelt er det.

God helg, Telemark – enten det er med eller uten et partiprogram i hånda!

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør