annonse

Kan man like en kø?

KØ
: Stengte veier og helligdager skaper køer på mange veier. (Foto: Ole Johnny Hansen)

Tom Erik Thorsen

Det er ikke til å komme fra at kø er et tema nå om dagen. I alle fall i den utmerkede byen og kommunen Porsgrunn. Som i disse – og veldig mange kommende – dager belemres med at nokså mange biler står etter hverandre på veien. Det er ingen opplagt lystbetont øvelse å kjøre bil i og forbi Hovenga, Lilleelvgata og Kammerherreløkka. Heistaddalen og Breviksvegen kvalifiserer godt til å være en prøvelse. For å si det forsiktig.

I forrige uke sneglet jeg meg gjennom Heistaddalen, det vil si fra E18 og til rundkjøringen på Heistad. Bilens hastighet var av en slik art at det ga et visst rom for refleksjon, om man kan si det slik. Det mest åpenbare resultatet av denne selvransakende aktiviteten, var at det hadde nok hadde vært noe gunstigere å svinge om det som på folkemunne kalles Herre/Vold. Eventuelt dristet meg på at et trafikalt krumspring om Høenveien og Nensethveien, all den tid jeg skulle til Trosby-traktene.

Og slik kan man holde på når man sitter og trommer med fingrene på rattet og imaginært river seg i håret over manglende framdrift på veien du vanligvis kjører.

Men, så slår det meg at det er en grunn til at jeg står i kø. Den tekniske forklaringen er ikke veldig komplisert. Det er enkelt å analysere seg fram til at veien man kjører på ikke er laget for så mange biler samtidig. Med kø som resultat. Den noe mer bakenforliggende forklaringen er imidlertid at det er kø fordi de bygger ny vei. E18 skal utvides og utbedres, og da kan man ikke kjøre på den samtidig. Ergo: Jeg står i kø fordi veien skal bli bedre.

Det er mulig jeg er svært enkel å glede, men når man tenker slik er vi noe i nærheten av å kunne glede oss over at det er kø. Ikke fordi det er kø, men fordi køen har en årsak. I alle fall et slags utfall i form av en ny vei. Om en viss tid. Jeg og alle de andre hadde ikke stått i kø hvis det ikke hadde skjedd noe.

Slik er det, strengt tatt, i Porsgrunn sentrum også. Gjennom mange år har vi vært vant til at det er kø i og rundt Lilleelvgata. Fordi veien ikke har holdt mål. Det er bare irriterende. Nå er det kø fordi veien utbedres – og det bygges på Kammerherreløkka. Begge deler er opplagt positivt.

Nå skal det sies, påpekes og understrekes at få køer er like. Å stå i bilkø inn til Oslo har aldri vært gøy. Jeg har en mistanke om at det aldri kommer til å bli det, heller. Hvis man får problemer med en eller annen dings i heimen og skal ringe kundeservice er det grenser for hvor mye panfløytemusikk man aksepterer. Når køen til kassa slanger seg gjennom hele butikken og du står der med vogna full av varer og skal holde styr på en fireåring kan det sette tålmodigheten på prøve.

Men det er litt gøy når det er kø inn på Odd stadion, er det ikke? Full stadion gir kø her, der og utvilsomt på toalettet i pausen, men det er bare fint at det er mye folk. Det er mulig å la seg irritere over at det er kø i Brekkeparken på 17. mai, men du store så flott at så mange kommer for å markere dagen sammen med kjente og ukjente.

Da flokken og jeg travet opp til Vardås i de nevnte Trosby-traktene var det bortimot køtilstander. Helt prima, tenker jeg, at så mange valgte å være ute på tur på den særdeles flotte kyststien. Som Bamble turlag skal ha en solid dose med skryt for. Det hender jeg hører at noen har «gått i kø» i skiløypa og hvor ille det var. Det kan sikkert være både upraktisk og totalt torpedere hensikten med skituren – som kan være å søke skogens ro, men når alt kommer til alt er det bedre at mange er ute i friluft enn ingen. Og hvis det er slik at man absolutt ikke vil være i nærheten av folk, finnes det muligheter for å være helt alene. Men da må man kanskje reise et sted som er mindre populært. Og kanskje tråkke løype selv. Det mangler ikke på muligheter til å være alene her i landet. Hvis man vil.

Det er ikke alltid frivillig om man vil stille seg i, gå i eller sitte i en kø, men det finnes køfrie alternativer. Forbausende ofte. Like forbausende ofte opplever jeg at vaner kolliderer med virkeligheten. Som å kjøre veien jeg alltid har kjørt. Litt senere ute enn det som kanskje er fornuftig. Og når man da blir stående i en kø blir veien til svartsinn og ikke-trykkbare ord vel kort. Selv om jeg bare har meg selv å takke. Hvilket er en pussighet. Det er alltid enklest å være ilter på alle enn seg selv, er det ikke? Å reflektere rundt hva en selv gjør, kan være vrient.

Det er mer enn et par ting som tyder på at det blir nokså mye bilkøer i månedene som kommer. Kan hende det er noe myndighetene kan foreta seg for å forhindre køene, enten det er å flytte på noen markører, justere på omkjøringsveiene eller noe annet. Jeg har imidlertid kommet dit hen at jeg har bestemt meg for å ha en positiv tilnærming til bilkøene. Ikke fordi jeg liker kø, men fordi vi venter på noe bedre.

Men, som tegneren Ole så betimelig påpekte da vi hadde vår ukentlige og hyggelige prat: Det beste er vel å ha en positiv tilnærming. Som sådan, og ikke bare til køer.

Derfor ønskes alle herved en god, positiv helg. Om ikke annet står mulighetene i kø. For det ene og det andre. I mai sto jo de inneklemte dagene i kø. Som en annen bekjent påpekte forleden: Kommende uke er det hele fire inneklemte dager ...

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør