annonse

Lager Sputnik musikk?

Gatekunst
Gatekunst: (Foto: Ole Johnny Hansen)

Knut Storbukås fra Bostrak vet ikke hvorfor han har solgt musikk i bøtter og spann (pluss et par millioner truser, selvsagt). Lastebilsjåføren som i våres rundet 75 år har, ifølge seg selv, «ingen aning i det heile tatt» på suksessen, for som han sa til Dagsavisen: – Eg har bare åpna kjeften og syngi.

  • Lørdagskommentar

Våren 1991 inviterte Sputnik folk fra bygda hjem til seg for å spille inn Den norske festkassetten. Mot lapskaus og brus som betaling for at de koret. Etter fem timer var innspillingen overstått, og da kassetten ble lansert, kunne Busk, ifølge Rockipedia, proklamere at samtlige av Sputniks åtte foregående utgivelser hadde solgt til platina - altså 100.000, noe ingen annen norsk artist hadde gjort før. Han har vel solgt en million kassetter eller så. Bokstavelig talt. Men er det musikk?

Et lignende spørsmål er nå tema rundt gatekunstprosjektet i Skien. Der et antall vegger i sentrum har endret karakter. Andreas Rishovd i Kunsthall Grenland har vært klar i talen, og blant annet ment at Gatekunst Skien «er blitt et ukritisk, overfladisk og forhastet prosjekt som hadde hatt mye å tjene på i å kople seg opp til det profesjonelle kunstmiljøet i regionen» og at det slett ikke er tale om gatekunst i det hele tatt.

Dramatiker og komponist Fredrik Brattberg, som har, i et innlegg her i avisen, påpekt at «veggmaleriene har en marginal kunstnerisk dimensjon». Dette skyldes, ifølge Brattberg, to momenter: 1) Fordi maleriene primært forteller oss hva vi allerede vet: På Skien aktiemølle er det eksempelvis malt en kornåker. 2) Utførelsene består av ferdig fabrikkerte gjøremåter, ikke langt unna ulike filter man kan velge seg på et mobilkamera.

Det er, litt enkelt sagt og oppsummert, ikke gatekunst og hvis det skulle være kunst, er det tynne greier. Dessuten er maleriene utført av menn fra den vestlige verden, har Ingrid Rabbe Larsen i Kvinnefronten påpekt.

Det er fristende å slå fast at det ikke skal være enkelt. Og det er det heller ikke. Når det er sagt må det være mulig å mene noe om et tiltak som, i stor grad, endrer byens uttrykk. Noe annet ville vært uhørt, selv om initiativet er frivillig.

Jeg mener, helt oppriktig, at det er strålende at vi har fått noe som ligner en debatt om kunst og utsmykking av det offentlige rom. Brattbergs enkle og forståelige utlegning om hvordan kunst oppfattes som noe mer og noe som kan vokse og utvikle seg over tid, er en høyst fornuftig tilnærming. Jeg mener, like oppriktig og like fullt, at gatekunstprosjektet i Skien er aldeles strålende - for ikke å si fantastisk.

Jeg er relativt overbevist om at en overveldende majoritet av byens befolkning synes prosjektet er helt strålende. Kanskje ikke alle mener at alt er like bra, fint, kult, flott eller givende, men at det - i sum - er et tiltakt som er positivt. Folk synes dette er flott. Det blir kanskje rart og kunstig å sammenligne med Sputniks musikk, men jeg vil anta at det er en smal sak å finne en musikkekspert eller flere som kan ramse opp en rekke mindre rosende karakteristikker av hans musikk. At musikken har lav, kunstnerisk verdi. I den grad det er musikk i det hele tatt. Like forbasket er det en betydelig del av landets befolkning som både elsker og har stor glede av lastebilsjåføren og hans gitar.

Det er en viss sjanse, vil jeg tro, at mange av dem som nynner hjertelig med på Nå skal vi skilles, Johanne har litt utfordringer med å forstå hensikten med at en svenske sprayer et smilefjes på fasaden av Norges Bank-bygget i Skien. Det var et kunstverk, men er det virkelig kunst? Det kunne jo like gjerne passert som regulært hærverk. Er det kunst når samme mann kjøper inn snus for 300.000 kroner og stabler det på en europall? Jeg glemmer jo ikke utstillingen, om jeg kan si det slik, men jeg er høyst usikker på om den ga meg så mye.

Vi er godt over i det høyst finurlige når kunstneren Morten Viskum har skapet fullt av menneskehender på formalin. Som han maler og skriver med. Han ble for alvor kjent etter å ha plassert rottebabyer i olivenglass i et utvalg butikker. Kunst? Utvilsomt kontroversielt og omdiskutert. Noe den figurative kunsten også har vært. Hvorfor gjenskape virkeligheten så naturtro som mulig i et maleri når man kan gjøre det helt kunstig? Odd Nerdrum omtalte like gjerne sin egen kunst som makkverk. Kitch, please.

Jeg hadde planer om å få med meg Lille Eyolf på Teater Ibsen i vår. Det gikk i vasken. Heldigvis? Teateret advarte på forhånd om at de som likte klassisk Ibsen burde holde seg hjemme. Er kolerisk remjing og skriking scenekunst?

Denne uken åpner Høstutstillingen i Oslo. Aftenposten har omtalt utstillingen, rikt illustrert med bilder av verkene. Det er jo, om jeg skal si det som det er, mye rart. I Aftenpostens reportasje er det, blant annet, et bilde av verket «Treverk» av Joakim Blattmann. Det er et av utstillingslederens favorittverk, får vi opplyst. Vi blir også gjort oppmerksomme på at stigen som står midt blant det som ser ut som en tilfeldig samling trestokker «ikke er en del av installasjonen, og skal fjernes før utstillingsåpning». Det hadde jeg aldri funnet ut av selv.

Det er slett ikke meningen å framstå som harselerende. Kunst kan være så mangt. Det er også et fag, utvilsomt. Det finnes åpenbart forskjeller på god og dårlig kunst. I den grad dette er brukbare betegnelser. Det er like lett og vanskelig å forholde seg til som når tyske filosofer skriver bøker for alle og ingen. Finnes det en, objektivt sett, god vin? Det handler vel om munnen som smaker og nesen som lukter, men hvis man finner glede i en slurk Falling Feather Ruby Cabernet, er det helt i orden. Merete Bø mente denne vinen, som var polets mestselgende i 2016, minnet «mer om masseprodusert saft enn vin». Søt blåbærsaft, til og med. Folk liker blåbærsaft. Gap opp og lykke til. Jeg rødmer nesten når jeg må erkjenne at jeg gleder meg til å besøke Cavalotto i oktober. Prøv bare ikke å tilby meg pecorino. Et sted går grensen.

Det er neppe egnet til å sjokkere hvis jeg sier at jeg ikke hører veldig mye på Storbukås. Men jeg har enorm respekt for mannen. Musikk? Åpenbart, men kanskje ikke for alle. Og neppe dem som tramper takten til dunk-dunk. Eller pling-plong. Det er for mye av slikt på radioen om dagen, blir det sagt. På tide med et gjenhør med Arne Nordheim. Prøv Poly-poly og deretter en smule Kygo. Sistnevnte hørte jeg på Stavernfestivalen i fjor. Så sent som i dag akket jeg meg over hvor gammel jeg følte meg da, fanget som jeg var, i ungdomsmotens skrekkabinett. I den grad dagens ungdom kler seg. I det hele tatt.

Man kan kalle gatekunstprosjektet i Skien for hva du vil for min del. Jeg liker det veldig godt. Fordi det er noe. Noe som er veldig mye mer enn ingenting. Veggene er annerledes enn de var. Noe som ikke hadde skjedd hvis ikke noen frivillige ildsjeler hadde dratt det i gang. Og vi har ikke bare fått farge på veggene; selv om maleriene er aldri så endimensjonale sett fra kunstakademia, har vi noe å diskutere. Selv om noen, tilsynelatende, blir noe som ligner provosert. Eller er provokasjon og oppspill til debatt noe som er forbeholt den abstrakte samtidskunsten?

Lukk opp din hjertedør og ta veggmaleriene inn. Jeg skal spandere hotell på Banksy hvis han (de?) vil komme.

God helg, Telemark!

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør