annonse

Lørdagskommentar: Det enkle er ikke alltid det beste

Ole Johnny Hansen
Ole Johnny Hansen:

1054 er det nye tallet. Relativt omdiskutert gjennom mange år. Og nå altså jekket opp fra med 8,7 prosent eller så. Fra 970. Det dreier seg om kroner per måned i barnetrygd. Satsen har vært den samme i over 20 år, så det var, mildt sagt, på tide med en justering. Det kan vi takke KrF for.

Mer enn 100.000 barn vokser i dag opp i hjem som har det som kalles «vedvarende lavinntekt». Det er åpenbart et kjempeproblem. «Et av de mest treffsikre tiltakene for å få barnefamilier ut av fattigdom, er økt barnetrygd,» skriver SV i sitt alternative statsbudsjett for neste år. Noe som meget vel kan være. Det er nokså logisk: At de som har lite penger får mer penger vil – høyst sannsynlig – føre til at færre har dårlig råd. Det er imidlertid et slags ankepunkt at fattigdom i Norge – i all hovedsak – er relativ. Det er kanskje ikke alle som føler det slik, men i velferdsstaten Norge har vi, sammenlignet med verden for øvrig, tilgang på de grunnleggende behovene som mat, klær, tak over hodet og helsetjenester.

Hvis vi skal tillate oss å forenkle: Vil vi få færre fattige ved å øke ytelsene? Sannsynligvis. Vil det være en langsiktig og bærekraftig løsning? Neppe. Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) gikk denne uken i taket av SV-budsjettet, og dro inn et viktig perspektiv: – SV velger konsekvent å ikke omtale innvandring som en hovedårsak til økningen i familier med vedvarende lavinntekt. Det passer ikke inn i deres virkelighetsbilde, hvor skattelettelser skal være syndebukken, sa han til Nettavisen.

Stortingsrepresentant Kari Elisabeth Kaski (SV) svarte slik: – Tallet på barn i fattige familier har under denne regjeringen også økt i familier som ikke har innvandrerbakgrunn. Ulikheten øker i Norge, det tror jeg mange nordmenn merker. Det er frekt av regjeringen å skylde på innvandringen, når de selv forsterker ulikheten gjennom sin usosiale politikk.

Denne debatten er selvsagt viktig over hele landet, men kanskje særlig her i Telemark, for det er bare Østfold og Oslo som har en større andel barn som lever i fattigdom. Det er åpenbart hensiktsmessig å spørre om hvorfor det er slik.

– Felles for byer som har stor andel barnefattigdom er at de har tatt imot mange flyktninger, sa fagkoordinator i Nav, Vemund Høegh-Larsen, til Varden i oktober 2016. I en bredt anlagt reportasje presenterte vi tall som viste at over halvparten av de fattige barna i Telemark var barn i innvandrerfamilier. Samme reportasje kunne fortelle at innvandrere utgjorde 46,7 prosent av sosialhjelpsmottakerne. – Det er velferdsstatens paradoks. Sosialhjelp ble innført for å beskytte folk mot fattigdom. Nå skaper den fattigdom, sa Karin Gustavsen – som er tidligere sosialsjef og som, i sin tid, fant opp begrepet «barnefattigdom».

I Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets Kunnskapsgrunnlag om barnefattigdom, kan vi lese følgende: «Barn med innvandrerbakgrunn i Norge fra Somalia, Irak og Afghanistan skiller seg ut ved å være sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen. I en særstilling står barn med bakgrunn fra Somalia hvor tre av fire barn tilhørte en familie med vedvarende lavinntekt i 2013. Andelen økonomisk utsatte barn er økende i disse innvandrergruppene hvor familiene ofte har en svak yrkestilknytning, lav inntektsmobilitet og hvor det er mange familiemedlemmer å forsørge.»

De fleste er nok enige om at det beste middelet mot fattigdom og utenforskap er jobb. Det skal mye til å fordele seg ut av problemer. Likevel: Å øke barnetrygden gir utvilsomt mening. 84 kroner mer i måneden – eller 230 kroner, som SV foreslår – er helt sikkert kjærkomment for de med lavest inntekt, men en helt ny hverdag blir det ikke.

Høyre-nestor Kåre Willoch har vært en varm forsvarer av økt barnetrygd. Og ditto motstander av å behovsprøve den – altså at de som har høyest inntekt ikke trenger den. Jeg oppfatter imidlertid at hans perspektiv er at barnefamilienes økonomiske stilling er svekket i sin alminnelighet: «Situasjonen er blitt at de som forsørger barn både betaler praktisk talt samme skatt som dem som ikke har forsørgelsesbyrde og får meget mindre barnetrygd enn forsørgere fikk før. Dermed vokser både antallet fattige barnefamilier, og antallet forsørgere som må streve mer enn de burde, for å bringe frem den neste generasjonen,» skrev han i en kronikk i Aftenposten for et par år siden. Underforstått: Det er, relativt sett, blitt mer kostbart å få og ha barn, og samfunnet belønner ikke dem som tar på seg jobben med å bringe slekten videre, fordi barnetrygden har stått på stedet hvil og fordi beskatningen er annerledes. I sum er det dermed lite lønnsomt å få barn. Det tar folk konsekvensen av, og det er ikke spesielt gunstig.

Det er neppe å ta i hvis vi sier at den norske velferdsstatens opprinnelse var å ta vare på og stille opp for dem som har falt utenfor. Det framstår som en voksende utfordring at stadig flere aldri har vært innenfor. Noe som, blant annet, skyldes innvandring. Det er, hvor brutalt det enn høres ut, grenser for hvor mye staten kan bidra med til de som aldri har bidratt. Jeg mener slett ikke at vi må innføre krav om at man må ha hatt fast jobb i 15 år for å så sosialhjelp eller barnetrygd , men det er tvingende nødvendig å tørre å diskutere innvandringens rolle.

Ikke bare fordi mange innvandrere – og deres barn – opplever vedvarende lavinntekt, men fordi dette også skaper utenforskap. Som igjen fører til store problemer for den enkelte og samfunnet som sådan. Det er alt annet en «frekt» å vise til en av de mest framtredende årsakene til fattigdom, og det må SV ta på alvor.

Den siste tertialrapporten fra Nav Skien, som ble lagt fram til politisk behandling i midten av oktober, viser at utbetalingene av sosialhjelp i år er 12,4 prosent høyere enn samme periode i fjor. Det er en kraftigere vekst enn tidligere. På årets åtte første måneder er det betalt ut 73,8 millioner kroner i sosialhjelp i Skien. Tilsvarende tall for 2014 var 52,8 millioner kroner – altså en vekst på 21 millioner kroner på fire år. Introduksjonsstønaden, som betales ut til nyankomne flyktninger, har økt fra 13,6 til 19,7 millioner kroner (per 2. tertial) i samme periode.

Hvis en bedrift hadde hatt noe i nærheten av en tilsvarende vekst i kostnader, ville man brukt nokså mye tid på å finne og diskutere årsakene og lete etter langsiktige løsninger. Slike diskusjoner betinger en god porsjon ærlighet og realisme hvis de skal gi mening. Det er en enkel løsning å øke en ytelse. Men det er neppe den beste løsningen.

God helg, Telemark!

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på varden.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.