annonse

Mål for 2018: Ta det mer med ro

RO
RO: – Jeg er helt sikker på at 2018 blir like spennende, givende og begivenhetsrikt som året som nå er i ferd med å gå over i historien, skriver Vardens sjefredaktør Tom Erik Thorsen i 2017s siste Lørdagskommentar. (Foto: Ole Johnny Hansen)

Man gjør seg fort noen refleksjoner på tampen av året. Om året som gikk. Og det som kommer. Særlig når man kobler ut. Tar det litt med ro. Girer ned. For jeg er helt sikker på at 2018 blir like spennende, givende og begivenhetsrikt som året som nå er i ferd med å gå over i historien.

Tom Erik Thorsen

Skal det meisles ut et nyttårsforsett? For egen del har det blitt lite av slike, for det er ikke så mye jeg vil slutte eller begynne med, men i år kjenner jeg meg motivert for å sette meg et mål for neste år.

Midt i alt ståket som oppstår sånn omtrent samtidig som den såkalte julefreden senker seg, kom jeg over en artikkel på det aldeles utmerkede nettstedet varden.no om at stadig flere bedriver friluftsliv for å finne ro og stillhet. Og nettopp derfor. Forklaringen fra paraplyorganisasjonen Norsk Friluftsliv, som står bak undersøkelsen som omtales, dreier seg antagelig om «skjermflukt»:

– Dagens ungdom lever med et konstant krav om å være «på» hele tiden. Det å drive friluftsliv blir for mange en sårt tiltrengt måte å koble av og roe ned på, sier generalsekretær Lasse Heimdal.

Jeg må si at jeg kjenner meg igjen. Ikke fordi begrepet «dagens ungdom» tas i bruk, for jeg har forstått at det, stort sett, bare er i mitt eget hode jeg er «ungdom», men snarere behovet for ro og stillhet.

For all del, og bare så det er sagt: Jeg har ikke planer om å ligge med beina høyt så fort nyttårspyroen har stilnet. Snarere tvert imot. Kanskje akkurat derfor øker behovet for å ta det litt mer med ro. Uten at det betyr å sitte i ro. For jeg er nokså sikker på at dét ikke ender i så mye godt. Man oppnår også ro og stillhet hvis man tar seg en løpetur i skogen – uten dunkdunk-musikk på øret. Jeg var flink en god periode, men av opptil flere dårlige grunner er det blitt få turer med løpesko de siste månedene. Som med alt annet i dette moderne samfunnet skulle jo dette måles også. I en app som forteller om hastighet, puls, høydemetre, skrittlengde og hvor mye vekt man legger på høyrebeinet. Gøyalt å se resultatene? Selvsagt, og det er nok veldig mye av drivkraften for å bevege seg, men det kan bli for mye av dette og for lite av det som kanskje bør være det egentlige målet: Å koble ut, av og sette seg selv i bedre stand til å gyve løs på de neste oppgavene.

Dessuten fører det også til enda mer «skjermtid». Og det var vel ikke helt poenget. Derfor har jeg bestemt meg for å starte på nytt. Pulsklokka er altfor fjong og dyr til å ikke brukes, men målet er å ikke finlese det som kommer ut av den. Vi får se hvordan dette går, men bare det å komme seg mer ut, er et mål i seg selv. Jeg vil – i all beskjedenhet – hevde at vår lille flokk, med to store og to små, relativt brukbare på å trekke til skogs og fjells, men antagelig ikke nok. Det er jo forbausende hvor lite opptatt femåringen er av Minecraft på nettbrettet når han spretter bortover stien. Slett ikke i stillhet, men det gir i alle fall meg en grunnleggende ro i sjelen å observere poden i fri utfoldelse så myrvannet skvetter. På jakt etter neste multe. Som for øvrig smakte aldeles fortreffelig etter både ribbe og pinnekjøtt.

Jeg kan ikke huske at vi – noen gang – har angret på at vi har gått på tur. Likevel er dørstokkmila der. Litt for ofte. Det er jo bare å innrømme det. Det er neppe en veldig god idé å sette seg konkrete mål for hvor ofte man skal ut på tur, men det går an å ha som mål å eliminere dørstokkmila. Om ikke annet. Superenkel forskning har vist at den bare er tøys.

Av en eller annen grunn er det blitt slik hos oss – som for svært mange andre, antar jeg – at fjernsynet står på. Ikke bare litt, men gjerne hele tiden. Det trenger ikke være noen som ser på, heller. Det bare surrer og går. Lager lyd. Tar oppmerksomhet. Det høres kanskje banalt ut, men jeg har for alvor oppdaget kraften i å bare slå det av. Alt annet også, for den saks skyld. Å sitte alene, etter at alle andre har lagt seg, uten å ha noe på. For å oppleve stillhet. I den grad det er praktisk mulig. Det tok meg faktisk 37 år før jeg oppdaget at det går an å ha det helt fint uten å få sansene bombardert med lys- og lydinntrykk. En god plate er selvsagt aldri feil, men stillhet er forsyne meg gyllent. Stillhet er faktisk mangelvare.

Få liv er like. Og det er ingen grunn til å glemme at for mange har for mye stillhet rundt seg. Av forskjellige årsaker. Der stillheten blir uvant og unaturlig når barna flytter ut. Eller at stillheten er blitt gnagende og vond etter at livsledsageren falt fra. Da bør heller målet, så langt det lar seg gjøre, åpenbart være det motsatte av mer ro og stillhet. For veldig mange på min alder – og ikke minst yngre – er jeg helt sikker på at det er fullstendig motsatt. Der en stadig større del av døgnet handler om å være «på». Som i stor grad betyr å se på en skjerm av et eller annet slag.

Dette trenger ikke være usunt. Men jeg er helt sikker på at det er sunt å gjøre det motsatte. Altså å koble ut litt mer. Ta seg en tur. La elektronikken hvile litt. Høre litt på stillheten. For eksempel og for å kunne være enda mer «på» når man skal. Hvilket er – for mange – stort sett hele tiden. Bortsett fra når man lader batteriene. Ens eget inkludert.

God helg og godt nyttår, Telemark!

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør

annonse
annonse
annonse