annonse

Medisin mot for mye jobb

fastlegeordningen
fastlegeordningen: (Foto: Ole Johnny Hansen)

Her er sjefredakør Tom Erik Thorsens helgekommentar.

Tom Erik Thorsen

De siste to årene har vært en eneste lang tsunami av beskrivelser av Fastlegeordningens varslede sammenbrudd. Fortvilte fastleger fra hele landet har kommet med det samme budskapet: Vi drukner i arbeid!

Slik oppsummerer fastlege og Varden-spaltist Gisle Roksund debatten om fastlegeordningen i en kommentar her i avisen.

Les Roksunds kommentar: Exit Fastlegeordningen?

Roksund er en usedvanlig forstandig, respektert og hyggelig mann og lege. Som jeg tror har rett. Han har i alle fall helt rett i at Helsedirektoratets undersøkelse fra i vinter viser at landets fastleger har en gjennomsnittlig arbeidsuke på 55,6 timer, noe som er «én hel arbeidsdag mer i uken enn i 2014 og tilsvarer en økt arbeidsmengde på omtrent 700 årsverk,» ifølge Roksund. Han peker på tre hovedårsaker: 1) At en rekke arbeidsoppgaver er overført fra spesialisthelsetjenesten til fastlegene (i forbindelse med samhandlingsreformen), 2) sentrale myndigheters stadig mer ambisiøse krav til retningslinjer for utredning og behandling av en rekke tilstander og 3) at befolkningens forventninger til fastlegene har økt.

Jeg betviler på ingen måte at fastlegene har fått mer å gjøre og tøffere arbeidshverdager. Det er fristende å påpeke at de neppe er alene om dette. Hvis du stopper 100 arbeidstakere på gaten og spør om de har fått mer eller mindre å gjøre på jobb de siste årene, er jeg relativt overbevist om at andelen som sier at de har fått mindre å gjøre, er forbausende liten. Uavhengig om det er opplevd eller reelt at man har fått mer å gjøre.

55,6 timer i uken er relativt mye. Ingen tvil om det. La oss imidlertid se litt på tallene bak. For tall er det nok av i Helsedirektoratets undersøkelse. Blant annet at 34 prosent av legene i undersøkelsen hadde legevakt. Og det er utvilsomt slik at de som inngår i legevaktordningen jobber mye. Hos disse 34 prosentene utgjør legevaktarbeid en stor andel av totalarbeidstiden. Faktisk 19,5 timer per uke. Dette kommer i tillegg til fastlegearbeidet. Gjennomsnittlig arbeidstid for leger som ikke har legevaktarbeid, er 49,1 timer. Fortsatt mye, men bortimot lite mot dem som har hadde legevakt: Leger med legevaktarbeid hadde en totalarbeidstid på 68,3 timer. Her er det vesentlig å påpeke at jo mindre kommunen er, jo mer legevaktarbeid er det. Samtidig inngår hjemmevakt og bakvakt i den totale arbeidstiden. Faktisk er det (noen veldig få) leger i undersøkelsen som oppgir en totalarbeidstid på mer enn 150 timer i uken. Med sju dager i uken og 24 timer i døgnet har du 18 timer igjen til å sove. På en uke. Nå er ikke jeg lege, men jeg tviler på at dette kan være særlig helsebringende.

Den samme undersøkelsen påpeker også at veksten i antall fastleger har, siden etableringen av fastlegeordningen, vært større enn veksten i antall pasienter, noe som «har resultert i at det gjennomsnittlige antall pasienter på fastlegenes lister har gått litt ned». Fra 2016 til 2017 var det imidlertid en lav vekst, på kun 0,9 prosent. Men: Fra 2011 til 2016 var veksten i antall utførte årsverk i kommunehelsetjenesten 748 årsverk, fra 4837 til 5585 årsverk – det vi si 15,5 prosent. Veksten i utførte årsverk i spesialisthelsetjenesten i samme periode var på 21,7 prosent. En relativt brukbar vekst, og vi er ikke utpreget plaget med få leger i Norge: Vi har, ifølge Legeforeningen, 5,2 leger per 1 000 innbyggere i Norge, noe som er «det klart høyeste blant de nordiske landene». Det er, ifølge SSB, totalt 28.549 leger i arbeidsstyrken per fjerde kvartal i fjor. 156 av dem var arbeidsledige.

De fleste fastleger er selvstendig næringsdrivende. Fastlegenes inntekter baserer seg, i hovedsak, på tre ting: Et offentlig basistilskudd for hver pasient på listen, honorar fra behandling og refusjoner, samt annet legearbeid (for eksempel på legevakt). Med mindre man har fastlønn, betyr systemet med tilskudd per pasient og en smørbrødliste av takster for ulike oppgaver, at jo mer man jobber, jo mer tjener man.

Det skal betales leie for lokaler, sekretær og annet, men all jobbingen gjenspeiler seg i legenes inntekt. Som et eksperiment hentet jeg ut likningsdata for 24 fastleger i Skien, som alle har hatt virke i kommunen siden 2016, og koblet disse mot antall pasienter på listene deres (per juli i år, riktignok). Det er betydelige variasjoner, men tendensen er åpenbar: Jo flere pasienter på listen, jo høyere inntekt. Faktisk opp mot nesten fire millioner kroner for den med høyest inntekt. Snittinntekten er 1,8 millioner kroner. Formuene er ikke voldsomme, men relativt brukbare. At leger, hvis inntekter i en del tilfeller er på konsernsjefnivå, har det trangt økonomisk, er det ikke grunnlag for å hevde. Samtidig: Det er et kjent fenomen at for mange er faglig innhold og utfordringer viktigere enn hva som ligger i lønningsposen. Jeg antar at leger foretrekker medisinskfaglige utfordringer framfor papirarbeid og å være «sekretærer for sykehusene».

Likevel, og for å leke enda litt mer tall: 55,6 timers arbeidsuke er mye, men sannsynligvis relativt normalt (eller mindre) for dem som eier og driver sin egen virksomhet. Hardt arbeid kaster som regel av seg, og hvis det er slik at total arbeidstid per uke er 55,6 timer og likningsinntekten er 1,8 millioner kroner, er det vrient å konkludere på veldig mange andre måter enn at dette synes å virke relativt rimelig. Det er, i alle tilfeller, ikke urimelig lite. Jeg gjetter imidlertid at opprøret blant fastlegene, i veldig stor grad, handler om penger. Legeforeningen har brutt forhandlingene med KS og staten om den såkalte normaltariffen, men til tross for dette får legene en økning på totalt 3,9 prosent. At fastlegeordningen som sådan har utfordringer, kan vi være enige om, men det er umulig å ikke se «tsunamien» av elendighetsbeskrivelser av som en del av en regulær lønnskamp. Hvilket er helt legitimt og normalt. Samtidig handler bruddet også, slik jeg oppfatter det, om manglende evne til å enes om ordninger som gjør at arbeidspresset på fastlegene kan reduseres.

En fastlege kan jobbe mindre. Det er fullt mulig å redusere listen sin. Hvis jeg sammenligner maksantallet på listene til fastlegene i Skien i juli 2016 og juli 2018 (selvsagt forutsatt at de fortsatt er i virke i kommunen), har 30 av 37 like store lister. Tre har større maksantall på sin liste og fire har færre. Maksantallet totalt, for de 37, er imidlertid 290 flere. Målt i faktisk antall pasienter på listene, har 23 flere og 14 færre. Totalt antall pasienter for de 37 fastlegene har økt med 253. Ingen åpenbar og voldsom nedgang, med andre ord. Snarere det motsatte.

Konsekvensen av færre på listen og mindre jobb er imidlertid minst like åpenbar som det foregående punktet: Legen sitter igjen med lavere inntekt. Jeg hører og forstår at pasientene selvsagt skal ivaretas, men det er ikke veldig mange som går ned i lønn helt frivillig. Fastleger og leger gjør en umåtelig viktig jobb for samfunnet, og vi er helt avhengige av at systemet fungerer. Det er imidlertid noe som ikke stemmer helt, når det blir flere leger, både fastleger og sykehusleger, og hele fastlegeordningen angivelig er i ferd med å bryte sammen. Om medisinen er mer penger til leger som allerede jobber fletta av seg, er jeg usikker på. Dersom jeg gikk til min fastlege og la fram at jeg følte meg overarbeidet, ville han foreslå for arbeidsgiveren min at høyere lønn var medisinen? Det blir ville spekulasjoner, selvsagt, men jeg ville vel ikke blitt usannsynlig overrasket dersom forslaget var å jobbe litt mindre hvis det skulle vise seg å være mulig.

God helg, Telemark!

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør