annonse

Når det ropes «ulv»

Ole Johnny Hansen
Ole Johnny Hansen: (Foto: Ole Johnny Hansen, tegning)

Det er blitt glefset etter klima- og miljøvernminister Vidar Helgesen (H) den siste tiden. På tirsdag fremmet Senterpartiet et mistillitsforslag mot Helgesen, men forslaget fikk kun Sps stemmer, og ble således effektivt skutt ned.

Saken er, som med nokså mange andre, en smule komplisert. Kortversjonen er at Ap, Høyre, Frp og KrF ble i fjor enige om hvor mange ulv vi skal ha og hvor de skal leve, gjennom det såkalte ulveforliket. Da lisensjakten skulle starte, satte Helgesen foten ned, og spetakkelet var i gang. Det er ikke det minste rart, all den tid forvaltningen av rovdyr, og kanskje ulv spesielt, er et spørsmål som tilsynelatende skaper langt større engasjement enn mye annet. For eksempel at ett av ti barn vokser opp i fattigdom her i landet.

Det er jevnt over en god idé at både statsråder og regjeringer gjør som Stortinget vil. Har man ikke tillit i Stortinget, må man finne seg noe annet å gjøre. Stortinget er sjefen. Også i saker om ulv. I denne saken har klima- og miljøvernministeren vist til at justisdepartementets lovavdeling mener at det ville være brudd på både norske og utenlandske lover og regler å skyte de nevnte ulvene. På den ene siden har vi altså en nasjonalforsamling som har fattet et vedtak. På den annen side en statsråd som mener at det ville være å bryte loven å gjennomføre det. – Dersom en statsråd mener noe er å bryte loven, men bevisst gjør det likevel, kan man stille statsråden for riksrett. Det Senterpartiet gjør nå, er å gi Vidar Helgesen et valg om å gå av eller stille seg i posisjon for riksrett. Dette er en uholdbar måte å behandle en statsråd på, sa Venstres Sveinung Rotevatn til VG denne uken.

Stortingets utredningsseksjon ga i 2014 ut en oversikt over mistillitsforslag, kabinettsspørsmål og kritikkforslag som er fremmet fra krigen og til og med 2013. Sp-forslaget mot Helgesen blir en del av en nokså interessant liste. Fra 1945 er det fremmet totalt 64 mistillitsforslag mot statsråder og regjeringer. Kun to ganger har en regjering pakket sammen etter mistillitsforslag. Begge deler har med Kings Bay-saken i 1963 å gjøre; først da Gerhardsen-regjeringen søkte avskjed og deretter da John Lyngs regjering hadde negativt flertall i Stortinget. Lyngs regjering regjerte dermed i under én måned før Gerhardsen på nytt dannet regjering.

Kun to ganger har statsråder har gått som følge av mistillitsforslag i Stortinget. Sist gang dette skjedde, var i 1988. Inger Prebensen ble ansatt som sjef for Postsparebanken med 500.000 kroner i lønn. Den gode gasjen gjorde at forbruker- og administrasjonsminister Anne-Lise Bakken (Ap) gikk hardt ut mot statens personaldirektør, Nils R. Mugaas. Bakken nektet først å beklage kritikken, og fikk et mistillitsforslag mot seg fra Carl I. Hagen (Frp). Først etterpå beklaget Bakken, noe Stortinget godtok. Bakken ble likevel skiftet ut uka etter. Inn kom Einfrid Halvorsen (Ap) fra Skien som ny statsråd. Halvorsen fikk også en kort karriere i forbruker- og administrasjonsdepartementet, men dette er en annen historie.

Det andre tilfellet har en klar kobling til Skien og Telemark: Ti år etter krigen, i 1955, hadde en sak om lønn til suspenderte embets- og tjenestemenn versert att og fram i rettssystemet, deriblant flere ganger i Høyesterett. Konklusjonen, grovt forenklet, i rettssystemet var at enkelte måtte få lønn for perioden de hadde vært suspendert, til tross for at de kunne kobles til okkupasjonsmakten. Justisminister Jens Chr. Hauge (Ap) fremmet forslag i Stortinget som var i tråd med Høyesteretts vurdering. Høyst kontroversielt, selvsagt. Sverre Løberg (Ap) fra Skien, som hadde tilbrakt nesten hele krigen i tyske fengsler, tukthus og konsentrasjonsleirer, var ikke videre fornøyd med sin partikollegas forslag, og mente at saken var foreldet. Han fremmet forslag om å ikke bifalle Hauges proposisjon, og fikk flertallet med seg. Hauge oppfattet dette som mistillit, og dermed søkte den tidligere Milorg-lederen avskjed.

Det har vært nære på for enkelte regjeringer og statsråder noen ganger, men det ender sjelden med at noen må gå fordi Stortinget fremmer mistillit. Sakene har også hatt det vi må karakterisere som varierende grad av viktighet. Som sakene om opphør av Braathens SAFEs konsesjon på flyrute til Østen i 1954, om heimkunnskap og husstell i 1959 eller spørsmålet om oppheving av antall kjøreskoler i 1969. Friarealet på Håøya i Porsgrunn er ett av få eksempler på lokale saker som har ført mistillitsforslag, men Borten-regjeringen klarte seg, med 76 mot 74 stemmer, etter forslag fra Finn Kristensen (Ap) i mars 1970.

Klima- og miljøvernminister Vidar Helgesen har opplag havnet i en noe ufiks situasjon. Det lett finurlige i denne saken er at Sp fremmer mistillitsforslag mot en statsråd for å ikke følge opp ulveforliket – som de ikke engang deltok i. Dermed får mistilliten et islett av både spill og populisme, selv om det er forholdsvis soleklart hvilket standpunkt Sp har i ulvesaken. Det kan jo være greit å markere seg av og til. Uten sammenligning for øvrig: Det første Anders Lange gjorde etter at han ble valgt inn på Stortinget i 1973, var å fremme mistillit mot Trygve Bratteli (Ap) under trontaledebatten. De neste to årene kom det ytterligere tre mistillitsforslag fra Anders Langes parti. De siste 20 årene har Frp, med to unntak, vært de eneste som har fremmet mistillitsforslag. Unntakene er altså det siste og mistillitsforslaget fra de rødgrønne mot justisminister Anders Anundsen (Frp) i asylbarnsaken i 2015 såvidt jeg kan se. Dette forslaget falt, men opposisjonen samlet seg likevel om et såkalt daddelvedtak, som er den sterkeste form for kritikk i Stortinget uten at det er tale om mistillit. Det har – helt forøvrig – ikke så mye med dadler å gjøre, men kommer av det gammelhøytyske zadal, som altså betyr «mangel». Og om noe mangler, kan det fort være kritikkverdig. Da kan man sikkert bli dadlet.

Det er slett ikke noe galt i å fremme mistillit. Det er et verktøy i politikernes verktøykasse. Men man bør være litt forsiktig med å gjøre det. For det kan fort bli oppfattet som at man roper «ulv, ulv». Bokstavelig talt.

God helg, Telemark!

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på varden.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.