annonse

Sirkus Italia

Tegning
Tegning: (Foto: Tegning: Ole Johnny Hansen)

Hvor mye er det ikke å elske med Italia? Maten. Vinen. Historien. Arkitekturen. Fotballen. Geografien. Naturen. Musikken. Kulturen. Det er tale om et land som bygger sin historie på – blant veldig mye annet – et rike som strakte seg over hele Europa. Fra Skottland til Nord-Afrika, Svartehavet og Midtøsten. De bygde akvedukter, kloakksystem og gikk i teateret mens vi, her oppe i nord, spiste stein og begynte å fikle med jern. Sånn omtrent.

Det er kanskje i overkant å trekke siktlinjene et par tusen år tilbake i tid, men man kan jo spørre seg om hvorfor ting er blitt som de er blitt i dag. Da tenker jeg ikke på manglende avfallshåndtering i støvellandet, men det komplette kaoset som det nylig avholdte valget har skapt. Uten at det veldig nytt. Resultatene fra valget taler for seg:

Sentrum-venstre-koalisjonen, med det sosialdemokratiske partiet (PD) som det største, fikk 88 av 630 seter i Camera dei Deputati – altså underhuset i det italienske parlamentet. Femstjernebevegelsen, som vanskelig lar seg plassere i en tradisjonell høyre-venstre-akse – og som står alene – ble klart største parti, med 32,6 prosents oppslutning og 133 seter. Sentrum-høyre-koalisjonen fikk totalt 151 seter. For å komplisere det ytterligere, fikk venstreorienterte LeU 14 seter. Hvem som til slutt får makten, er uklart. Ingen er store nok til å styre.

Det finner de sikkert ut av, men det kan ikke være tvil om at sosialdemokratene har gått på en kraftig smell. «Arbeiderpartiene» gjør det katastrofalt dårlig flere steder enn i Norge. «Dersom PD nå mister makten i Italia, er det ikke én sosialdemokratisk ledet regjering igjen i noen av de store landene i Europa,» skrev Aftenposten tidligere i uken.

Det er svært mye som er svært interessant med valget, men noe av det mest påfallende er oppslutningen på høyresiden. Lega Nord fikk 17,4 prosents oppslutning, og er dermed landets tredje største. Etter partidannelsen i 1989 var løsrivelse av den nordlige delen av landet den viktigste saken, men partiet har senere lagt dette spørsmålet litt lenger ned i prioriteringsbunken. Partiet framstår i dag som godt ute på høyresiden, med EU-skepsis og innvandring blant de viktigste sakene. Noe samarbeidet med franske Front National i Europaparlamentet bekrefter. Grunnlegger Umberto Bossi, som ledet partiet fram til 2012, bygget partiet opp på hard kritikk av – og i kjølvannet av – den massive korrupsjonsskandalen i italiensk politikk på 1990-tallet, før han selv (og kassereren i partiet) ble dømt til fengsel for det samme. Da han var minister i 2003 beordret han marinen til å skyte etter og på båter med illegale innvandrere. Dagens Lega-leder, Matteo Salvini, er åpenbart Donald Trump-tilhenger. I tillegg til å mene at euroen er «kriminalitet mot menneskeheten». Og nokså mye annet. AC Milan-tilhenger, blant annet.

Noe som gjør at han har litt til felles med Forza Italias Silvio Berlusconi. Som altså eide AC Milan fram til i fjor. Og relativt mye mer. Den 81 gamle rikingen har vært statsminister fire ganger, i totalt ni år. Noe som gjør ham til den lengstsittende siden krigen. Det er en nokså krevende affære å henge med på hva han, til enhver tid, er mistenkt, siktet, tiltalt og dømt for, men han er dømt for å ha betalt for sex med en mindreårig prostituert og skattesvindel. Han har imidlertid vært litt for gammel til å sitte i fengsel, men statsminister er han åpenbart ung nok til å være. Uten at han blir det – på grunn av nettopp dommene. Folk stemmer i alle fall på ham.

Berlusconi kan imidlertid bli sentral i samme regjering som partiet Fratelli d’Italia, som har en historie med linjer tilbake til nyfascistiske MSI, som ble dannet av Mussolini-tilhengere i 1946. Hvorvidt MSI betød Movimento Sociale Italiano («Den italienske sosiale bevegelse») eller Mussolini Sei Immortale («Mussolini er udødelig») er omdiskutert, men det er ikke tvil om at MSI på 1990-tallet ble til Alleanza Nazionale, som igjen ble en del av Il Popolo della Liberta i 2009. Med Berlusconi som leder. Det er ikke uten grunn at det stadig blir hevdet at Italia aldri har tatt et skikkelig oppgjør med fascismen.

Å plassere Femstjernebevegelsen i det politiske spekteret er omtrent som å spikre en pudding fast på veggen, men det går i en slags kombinasjon av populisme, euroskepsis, miljø, direktedemokrati og anti-establishment. Blant mye annet. Partiet, som ikke vil bli omtalt som det, men som en bevegelse, inngår ikke allianser. Beppe Grillo, hvis rolle er svært sentral, ble kjent som komiker på TV, men er nå en svært populær blogger og aktivist. Hans «V-day»-initiativ (der V står for «vaffanculo» – et begrep jeg, av åpenbare grunner, ikke tør oversette her), som samlet to millioner italienere i protest mot det meste generelt og skandaleombruste politikere spesielt, er talende for hvor annerledes Grillo og Femstjernebevegelsen er.

Hva er det som gjør at folk – i 2018 – stemmer på partier og folk som enten er helt utenfor det klassiske, politiske kartet eller lefler med henimot nyfascistisk tankegods? Ikke minst: Hva gjør at så mange stemmer på folk som åpenbart er på kant med lover og folkeskikk? Sett fra lille og stille Norge er det knapt til å fatte. Både dette og en del andre valg. I USA, Polen og Ungarn, for eksempel.

Det er sannsynligvis like komplisert som enkelt: Den italienske økonomien er i krise, arbeidsledigheten er over elleve prosent (og over 30 prosent for unge), innvandringen er høy og hjerneflukten er massiv. Verdiskapingen per innbygger i Italia er den samme i dag som i 1999. I Tyskland har verdiskapingen økt med 25 prosent i samme periode, kunne Aftenposten fortelle nylig. Levestandarden har ikke vokst på 20 år og den organiserte kriminaliteten, som vi gjerne kaller mafiaen, ser ut til å leve i beste velgående.

Man skal være varsom med å trekke voldsomme konklusjoner, men det er neppe skivebom å antyde at valget i Italia og en del andre steder understreker viktigheten av å sørge for at et knippe grunnleggende forutsetninger må være på plass for at et samfunn skal fungere. Som at man har orden på økonomien, for eksempel. Det meste begynner der. Enten det er suksess, fiasko eller stabilitet eller mangel på det siste.

For det er til å forstå at folk vil erstatte det som ikke fungerer med noe annet. Selv om man ikke vet hvordan det vil slå ut. Eller at virkemidlene og retorikken er – sett fra mitt kjøkkenvindu – er til å gå på ryggen av. Fellesnevneren for en del av de politiske figurene er at de er «sterke menn». Noe som kanskje blir sett på som en nødvendighet for å rydde opp. At en del av dem gir uttrykk for verdier som får meg til å grøsse, er tydeligvis underordnet. Eller kanskje poenget. Man kan undres.

Noe man også kan gjøre når man hører dem som forsøker å framstille statsminister Erna Solberg (H) som en trussel mot det ene og andre og en ulykke for landet. Hvilket er en helt annen diskusjon, men det er nyttig å sette ting i perspektiv noen ganger.

Som så mange andre har jeg et bortimot romantisk forhold til flere sider av Italia. For det er mye de er bra på. Enten det er tale om en slurk Sassicaia, en munnfull gnocchi eller calcio med profiler og prestasjoner på øverste hylle. Vi importerer mye av dette. På den ene eller andre måten.

Politikken tror jeg imidlertid at de kan ha for seg selv.

God helg, Telemark!

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på varden.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.