annonse

Taksten for en tann

TUNGT
TUNGT: Hva slags takster opererer tannfeen med nå om dagen? (Foto: Tegning: Ole Johnny Hansen)

Det var en varslet problemstilling. Strengt tatt. Vi visste det kom. I ganske lang tid, men vi hadde skjøvet det hele foran oss. Det var neppe bevisst, men et slags innfall av prokrastinering var det nok. Så måtte det plutselig avgjøres: Hva slags takster opererer tannfeen med nå om dagen?

Sønn (5) rugget ustanselig på den løse tanna. Lurte på når den kom til å bli så løs at den kunne nappes ut. Den siste uken snakket han knapt om annet. Hvilket jeg antar er særdeles normalt.

Vi var på en måte kommet til finalen. Hele familien står foran speilet på badet. Junior har en tann som – for alle praktiske formål – bare hang i en skinnfille. Det var på høy tid å få den ut.

Men nei.

Det gjorde litt vondt, selvsagt. Ingen vil vel ha vondt. Særlig ikke når man beveger seg inn i det ukjente, og kanskje tenker «ok, det er litt vondt når tanna er løs, men å rive den ut av munnen min?». Vi rikket, rugget, vendte, dro, fiklet og holdt på.

Alle mine forslag ble forkastet. Noen ble seriøst vurdert, men bestemt avvist. Det gode, gamle trikset om å feste en hyssing i tanna og dørhåndtaket var uaktuelt. Jeg foreslo tang, hammer og meisel, tannlege og sykehus og det som helt sikkert verre var. Ikke alt var like seriøst ment, men det ble ikke mer gjennomførbart av den grunn.

Jeg hadde særlig tro på forslaget om å binde en hyssing i tanna, feste den i hengerfestet på bilen og deretter frese av gårde. Avvist. Det også. Jeg vurderte et øyeblikk å slå en linje til den pensjonerte riksmeklingsmann Reidar Webster for å høre om han tok på seg frilansoppdrag, men det endte med nok en natt med løs tann. Neste dag er det en triumferende femåring som blir hentet i barnehagen. Tanna var ute!

Dermed er det duket for akt to. Den tannløse har fått den lille saken i en slags kopp for trygg frakt hjem. Det blir tilløp til dramatikk idet koppen snus opp ned og tanna selvsagt forsvinner. Og blir borte i snøen. Relativt raskt er en slagkraftig leteaksjon igangsatt. Utfallet er lykkelig og tanna blir gjenforent med eieren etter en – i fredagsettermiddagsrushteknisk forstand – lang aksjon.

Ferden mot bilen er ikke over. Det skulle kanskje ikke være mulig, men poden er uheldig igjen, og mister tanna på nytt. Denne gangen er det håpløst. På den vinterhvite parkeringsplassen hadde det neppe hjulpet å kalle inn Røde Kors, Sivilforsvaret og Norske Redningshunder. Tanna er og blir borte. Som en ånd i en fillehaug.

Betydelig nedtur, men verden går videre. Ferden også, for så vidt. Småtten er imponerende behersket og fattet over tapet, men på vei til hytta er ikke foreldrene i stand til å gjøre en fullgod vurdering av neste fase i tannsaken. Noe som gjør at det blir avholdt et krisemøte etter at poden har sovnet. For det er da vitterlig slik at barn som mister tenner legger disse i et glass med vann før de legger seg. Når de så er i nabolaget til Jon Blund stikker tannfeen innom, tar med seg tanna og legger igjen et passende honorar.

Vi har tre problemer: Ingen tann, manglende kompetanse og innsikt i hva som er passende rate for en mistet tann og – ikke minst – uten egnede betalingsmidler. Likviditeten var helt ok, men i andre former, for hvis det er noe vi har lite av nå om dagen, er det kontanter generelt og småpenger spesielt. Jeg vet nesten ikke hvordan en tjuekroning ser ut nå om dagen, og vi kan ikke like godt vippse en femåring. Ikke tar han kort, heller. Sjekkhefte var noe faren min hadde da jeg var på hans alder.

Lykkeligvis dukket det opp en femtilapp. Litt mye, kanskje? Han og søsteren skal tross alt felle totalt 40 tenner. Det blir jo penger av det, og jeg frykter at den relativt høye utbetalingen første gang er egnet til å skru forventningene i taket. Samtidig: Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg fikk for mine tenner, men sedler var det neppe. Det var kanskje en tier på det meste. Jeg mistenker at tannfeens takster – jevnt over – ikke har holdt følge med den generelle lønns- og prisveksten, for det er vel ikke helt uvanlig at tannfeen i dag legger igjen ti-tjue kroner. Men hvis jeg fikk en tier i 1985, er det kanskje ikke så galt med en femtilapp i dag? Inflasjonen har gjort at en tier i 1985 er blitt til 24 kroner i 2018. Hvis vi justerer for lønnsutviklingen, er imidlertid tieren blitt til 43 kroner.

Men: Beløpet er antagelig helt underordnet. Det er konseptet som er interessant, og det kan nok hende at vi skrur ned taksten noe på de neste tennene. Vi hadde ingen andre muligheter da den første forsvant, så konsekvensanalysen ble kort. En femtilapp ble plassert i vannglasset ved siden av den sovende gutten. Her vil sikkert noen innvende at det å putte papirpenger i vann er en elendig idé, men det går veldig greit.

Neste morgen: Glasset inneholder en femtilapp. Vannet er borte. I løpet av natten har femåringen vært tørst og høljet nedpå hele pakken fra tannfeen. Minus pengene, vel å merke. Det er antagelig helt tilfeldig, for at det lå en penge i glasset hadde ikke han fått med seg. Det gikk heldigvis bra, og det gikk enda bedre da tannfeen – per moderne teknologi – slo på tråden for å fortelle at hun hadde vært innom i løpet av natten. Stor suksess.

Flere tenner skal ut. Jeg får veksle inn så jeg har en stabel tjuekroninger. Verden går videre, men tradisjonene består.

God helg, Telemark!

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør