Det ser ut til at stortingsflertallet kjøper Stoltenbergs bløff om ”garantiene” han har avgitt til LO. 2.april avga næringskomiteen innstilling om dette høykontroversielle direktivet. 23.april skal saken debatteres og vedtas i Stortinget. Telemark APs Terje Lien Aasland tilhører flertallet, sammen med bl.a. FrP og Høyre.

Ingen skam å snu

Stortingsflertallet av AP, FrP, Høyre og Venstre i næringskomiteen tar det for gitt at Norge skal få troverdige garantier av EU vedr. arbeidslivet i vårt land når tjenestedirektivet nå sluttbehandles i Stortinget. Det er fortvilende naivt av våre høyeste folkevalgte. Enten vet de ikke hva de gjør – og det er ille nok. Eller så vet de det utmerket godt, og da er det mye verre!
Senterpartiet og SV står oppreist med sitt forslag om å legge ned veto, mens KrF i hvert fall tar det meget vesentlige forbehold at garantiene må vise seg å holde. Hvis ikke vil de ha ny behandling i Stortinget. Det gir åpning for at Stortinget kan snu – og da helst før 23. april.

LO krevde i høst garantier for at fire vesentlige forhold i norsk arbeidsliv ikke blir berørt av direktivet om det blir norsk lov; at norsk arbeidsrett ikke blir berørt, at allmenngjøring av tariffavtaler ikke hindres, at Norge står fritt i å iverksette tiltak mot sosial dumping og at direktivet ikke berører norske myndigheters mulighet til å styre offentlige tjenester.

Uholdbart

Nei til EU mener disse forutsetningene umulig kan innfris. For det første er det klargjort gjennom flere utredninger at direktivet faktisk vil berøre flere av de forhold LO har tatt opp;
Anti-kontraktørklausuler vil neppe holde for EU-retten, og hjemmetjenester for eldre og reingjøringstjenester omfattes klart av direktivet – og kan således ikke styres fritt nasjonalt. Disse fakta velger først regjeringsflertallet og deretter stortingsflertallet glatt å overse. Heller ikke lar de seg bekymre av at regjeringas egen utreder har påpekt at direktivet snarere vil føre til tap enn til gevinst i det økonomiske bytteforhold til EU, og at så mange som 25.000 arbeidsplasser står på spill. De mange bekymringsmeldinger som har kommet fra fagbevegelsen fjernt og nært gir heller ikke særlig grunn til bekymring. Naiviteten synes grenseløs.

Garantier?

Det helt avgjørende og springende punktet er blitt LOs krav om garantier vedr. de fire forutsetningene nevnt over. Det var et bemerkelseverdig skuespill vi fikk se i høst, da Stoltenberg i enerom med den ytterst liberalistiske og markedsfundamentalistiske EU-president Barroso fikk en åpenbaring i form av en garanti for at EU ”sjølsagt ikke” ville forhindre kampen mot sosial dumping. Var garantien skrevet på et papir? Var den vedtatt noe sted? Sjølsagt ikke. En ”gentlemans aggreement” altså. Men nok til å berolige LO-leder Roar Flåten, som endelig fikk en sjanse til å prøve å bli kvitt en ubehagelig sak som har ridd LO som en mare i nesten tre år med grunnplansopprør og hissig debatt. Problemet er sjølsagt at verken Barroso eller Stoltenberg kan gi slike garantier, da det ville gripe rett i selve styringsformen i EU. Det er kun vedtak i Ministerrådet og dommer i domstolene som binder EU. Heller ikke den varianten Stoltenberg har prøvd seg med – en ”erklæring” i EØS-komiteen av Norge, Island, Liechtenstein og EU kan ha noen bindende myndighet. Og aller minst en ensidig erklæring fra norsk side, slik vi tidligere har sett da det gjaldt hjemfallsretten, differensiert arbeidsgiveravgift, vinmonopolimport eller industrikraftregime. De garantiene var ikke verdt papiret det ble påstått at de var skrevet på.

Det er dette Stortinget burde ha trukket lærdom av. Hvordan kan Stortinget stille seg bak en erklæring som foreløpig ikke er kjent, som neppe kan bli godtatt av EU og som uansett ikke kan gis bindende karakter? Stortinget ivaretar rett og slett ikke Norges vitale nasjonale interesser på denne måten. Det er meget alvorlig.

Hvordan kan AP godta dette?

I sin henvendelse til ESA om denne saken, har LO i Rogaland fått et bemerkelsesverdig svar. ESA avviser riktignok å behandle saken før den er vedtatt (!), men skriver samtidig at de har merket seg at regjeringsflertallets ”garantier” ikke har kommet til uttrykk i rettslig bindende form. Sjølsagt. Slike forpliktende garantier KAN ikke gis av noen norsk myndighet. Vi står altså igjen med innholdsløse fraser som garantier for noen av de viktigste sakene i norsk fagbevegelse. Kan Stortinget virkelig leve med det? Kan LO? Og hva kan Terje Lien Aasland?


Jon Olav Strand
Leder i Telemark Nei til EU