Apartheid i Fyresdal

Den 30. mars ratifiserte Norge sammen med andre land i FN "Erklæringen om funksjonshemmedes rettigheter og alle typer diskriminering på bakgrunn av funksjonshemning".
Men - vil det hjelpe?
I Fyresdal kommune har vi én handikap-parkeringsplass – utenfor ICA pluss to utenfor pleie og omsorgssenteret.
Samfunnshuset - bygdas storstue, med 1. mai-frokost, 17. mai-arrangement og som bygdekino - er uten teleslynge og handikap-parkering.
Herredshuset er uten handikap-parkering. Ingen toaletter til handikapede.
Herredsstyresalen er i kjelleren uten heis. Ingen toaletter til handikapede.
Møterommene – med ett unntak – i annen etasje uten heis. Ingen toaletter til handikapede.

Lege og bank

Legesenteret: Ingen handikap-parkering. Og – hvis du ankommer – med rullestol så er det bare å rulle fra p-plassen – det er ikke langt – bare en 20-30 meter og bort til døra. Løft litt på hekken og ring på – sesam - da kommer det selvfølgelig hyggelig hjelp og åpner døra for deg. Så triller du inn i venterommet – ikke helt bort til luka – den er så høyt oppe på veggen at da får du ikke øyekontakt.
Sparebanken: Også et kapittel for seg. Der har de nærmest lagd en hinderløype fra parkeringsplassen – over brostein, rundt en svær blomsterkasse – før man kommer til døra. Og hvis du kommer fram dit - i rullestol - så kan du bare sitte der til de får øye på deg. Når de får øye på deg så kommer de. En gang jeg skulle i minibanken trodde jeg det var to som sloss inne i inngangspartiet, men så var det bare en handikapet som fikk hjelp av en bankansatt – jeg tror han prøvde å få ham med seg inn.

Naturen er stengt

Hit kom han, til Birtedalen – min nye kamerat og hyttenabo – med sine hjelpemidler som han skulle bruke for å komme seg ut i vår flotte natur. Lam fra livet og ned – etter en trafikkulykke – det kan ramme alle.
Men med pågangsmot og hjelpemidler går det an å leve - nesten som før. Men – når du er avhengig av hjelpemidler, så – ja, noen av disse må det søkes om tillatelse for å bruke. Ikke glem det!
Uvitenheten kostet ham 15.000 kroner i møte med Politimesterens undersåtter og deres håndtering av: Loven om Motorferdsel i utmark. Den glemte søknaden om tillatelse til å ferdes i Naturen med sitt hjelpemiddel kostet skjorta og uførepensjonen.

En forbrytelse?

Til Politimesteren i Telemark vil jeg si: Dere gjør en fantastisk jobb - mange ganger veldig tøffe tak - og vi er veldig glade for å ha dere. Men . . . i denne saken synes jeg dere har utvist mangelfullt og dårlig utviklet skjønn.
Og, det tøvet om at politiet har knapt med ressurser, ja – den kan dere dra lenger inn på heia med – lenger enn det vår lamme venn var da dere knep ham. Som skattebetaler er det ikke slik jeg vil eller forventer at politiets ressurser skal forvaltes.
For å komme dit min kamerat var - regner jeg med at dere måtte bruke bil fra bygda, antagelig låne nøkkel til bomvei og båt med påhenger for å komme til åstedet. Det er jo kjekt med motoriserte hjelpemidler og veier i sårbar natur, også for dere.
Det er bare funksjonshemmede som må søke om lov til å ferdes i naturen?

Og andre syndere?

Jeg lurer på hvor mange som har blitt bøtelagt av dem som urettmessig har misbrukt handikap-parkeringen utenfor hos Syverts – 150 meter fra lensmannskontoret.
Jeg vil avslutte med å si: Naturen er for alle – allemannsretten heter det. Hvordan skal man forsvare å kalle det allemannsrett hvis den retten ikke gjelder for alle? Hjelpemidler og glemte søknader til tross.

Kjell Åge Iversen
Muskelsykes forening, Telemark
Solbakken, Birtedalen
3870 Fyresdal