Følelser - dårlig rovdyrpolitikk

Intet synes å vekke så sterke følelser hos det norske folket som innvandringspolitikk, eiendomsskatt og rovdyrproblematikk. De to første emnene skal jeg forbigå i stillhet, men hva det siste angår har jeg et stort hjertesukk:
Jeg savner mer nøkternhet og saklighet i denne debatten.
For det første er vi belastet med en rovdyrangst som går over alle grenser (Lars Monsen kaller det "rovdyrhysteri"), og den kan ikke overkommes med noen få og følelsesladete ord i et avisinnlegg.
For det andre har vi en "småfeindustri" som er i stadig konflikt med hensynet til rovdyrene våre.
Og for det tredje har vi som nasjon et ansvar for de selvsamme rovdyrene. Det sier seg selv at slikt må avstedkomme konflikter i stor stil.
Opphisselse
I stedet for å hisse oss opp og være problemorienterte burde vi alle sette oss ned og studere fakta, hvilket jeg skjønner er lettere sagt enn gjort – men det er uansett den eneste veien å gå dersom vi skal finne en løsning på et tilsynelatende uløselig problem.
Å komme med usaklige utsagn, uansett hvem som framsetter dem, er til liten nytte. Det må holdes tann for tunge i begge leirer og i tillegg må man lære seg å lytte til andre som ikke deler éns meninger.
"Lystmordere"?
En "kjør-debattant" antydet nylig at jegere (i dette tilfellet: elgjegere) dreper for fornøyelsens skyld og at de dreper sitt bytte på en bestialsk måte. Hennes beskyldninger har ingen rot i virkeligheten og faller derfor på sin egen urimelighet. Som hun skrev har vi få rovdyr i Norge og nettopp derfor er det viktig å holde den ville klovdyrbestanden nede for å hindre enkeltindivider i å dø av mangel på føde.
At vi også jakter med henblikk på matauk burde ikke legges oss til last, det har vi gjort til alle tider og det er faktisk grunnen til at våre forfedre slo seg ned her. Dessuten er det å skyte et dyr på ingen måte bestialsk, i hvert fall ikke dersom dyret blir drept av et velrettet skudd. Alternativet er at dyret sulter i hjel enten fordi det er for mange som konkurrerer om føden eller fordi dyret blir for gammelt til å kunne klare seg – for eksempel på grunn av nedslitte tenner.
Uten menneskets inngripen ville rovdyrbestanden tatt seg opp og dermed sørget for at gamle og svake individer blant byttedyrene ble utryddet. Naturen er "flink" slik: Overlatt til seg selv vil den ordne opp og sørge for at de svakeste bukker under og de sterkeste overlever og fører sine gener videre.
Naturskjøtsel
Men naturen er ikke lenger overlatt til seg selv her i landet. Rovdyrene våre har blitt redusert til en såpass liten bestand at den står i fare for å bli utryddet – ikke bare på grunn av jakt men også på grunn av innavl.
Spørsmålet er: Hva vil vi gjøre med det? Mange nordmenn skjønner ikke betydningen av å opprettholde en levedyktig rovdyrbestand innen landets grenser, men godtar i beste fall å sperre alle rovdyrene våre inne. Andre ønsker at rovdyrene skal få yngle fritt. I bunn og grunn dreier dette seg om hvem som skal ha "forkjørsretten".
Den ypperste skapning...
Vi mennesker har i generasjoner blitt indoktrinert til å tro at vi er den ypperste skapningen på Jorden og at vi dermed har rett til å skalte og valte med andre arter etter vårt forgodtbefinnende, og selv om enkelte av oss synes en slik holdning er den ultimate form for arroganse er det lite trolig at denne holdningen vil forsvinne uten videre.
Men nettopp derfor trenger vi å lære oss kommunika- sjonens kunst. Å la følelsene råde fører i hvert fall ingen vei.
Så la oss få en saklig og konstruktiv debatt om dette tema – men la følelsene bli liggende hjemme!
Lizzie Putnam