Norske vegmyndigheter har mye å lære

Jeg kjører mye bil, i Norge, Sverige og Danmark. Hjemturene går enten over Svinesund, eller med ferje til Larvik, Langesund eller Kristiansand.
Det er en spesiell følelse å være bilist i våre naboland. De fleste veier er brede. De fleste veier har skuldre hvor biler som av en eller annen grunn må stoppe kan gjøre akkurat det uten at annen trafikk hindres. Vegmyndighetene har i mange år forstått at rundkjøringer skal konstrueres på trafikkantenes premisser. Alle har en radius på minimum 15 m (jeg har ikke målt), og noen opp til 100m. Det er mulig for alle å orientere seg og bruke blinklys samtidig, og kjøretøy som er mer enn 6 / 7 meter lange slipper å måtte legge venstre bakhjul innenfor indre sirkel av vegbanen.
Trafikkskilt er store, informative og som regel nyvasket, - de fleste også belyst. På motorveiene er det som regel lysskilt som gir beskjed hvis det har skjedd en ulykke noen kilometer lenger fremme, slik at man kan finne alternative veier å benytte.
Autovern er plassert i god avstand fra vegbanen, ikke som i Norge, 0,5 til 1,0 m fra asfaltkanten, og fartsgrensene er avpasset forholdene. Begge land, men spesielt Danmark, "tilbyr" bilistene et varsel om hvilken hastighet man har, når man kjører inn i et tettbebygd sted.
Så passerer man Svinesund. Trafikken glir, om enn noe langsommere, og om ikke lenge dukker det opp et skilt som sier: - Trafikksikkerhet, ditt ansvar.
Spesielt i Norge, hvor tunneler raser sammen etter noen få års bruk uten at noen tar ansvar, og kvalitetssikring i alle ledd ennå ikke er implementert. Hvor vegens skulder er så smal at om en bilist får motorstopp eller punkterer vil øvrig trafikk øyeblikkelig måtte stanse opp. Hvor autovern plasseres så nær vegbanen som mulig. Hvor fartsgrensene tilsynelatende er bestemt av en lokal "overformynder" som er blind av den tillit han er tildelt og virkelig skal vise sin myndighet gjennom sitt eget forgodtbefinnende, uten et regelverk å holde seg til. Rundkjøringene blir konstruert for Olabiler, hull i vegbanen blir reparert etter at det har skjedd en ulykke og skiltingen kan i beste fall karakteriseres som mangelfull.
Her er ansvaret for trafikksikkerheten helt og holdent tillagt trafikkantene (se bilde). Og behovet for bedre, tryggere og kostnadsbesparende veier skal i sin helhet dekkes av brukerne. Ulykker ser man tilsynelatende på som en naturlig del av trafikkbildet, med de konsekvensene dette har for samfunnet, og gjør ikke noe regnestykke over hva det koster. Men man nærmer seg det filosofiske paradoks at O km/t gir færrest ulykker.
I Norge skal vi være annerledes. Ingen har noe å lære oss, og vi vil heller ikke lære.
Gisle Sindum, Porsgrunn