En kamp for Henrik (5)
Uttrykket smidighet er et ord som mange vet å uttale, men ikke alle vet å praktisere. I går fikk vi møte foreldrene til fem år gamle Henrik, som har mistet omsorgslønnen for den sterkt funksjonshemmede sønnen. Ikke bare det, arbeidsminister Hanne Bjurstrøm mener at det hele tiden har vært en feil at foreldre som Sylvi Pettersen og Bjørn Årseth skal få lønn. Den gis bare til sykdom som går over, og ikke til varig syke.
Dermed sitter den lille familien igjen med bare en inntekt og et opptreningsprosjekt via den amerikanske klinikken Hope, som viser resultater, men som ikke blir videreført. Det offentlige tilbyr ikke dette. Skulle Bamble kommune ha satt i gang denne treningen, måtte fire-fem mennesker læres opp.
I stedet velger man vekk den billigste og tilsynelatende beste ordningen – av prinsipp. Gutten har både lært å stave litt og regne, mens prognosene han fikk ved fødselen var at han knapt ville kunne skjelne mellom mor og far.
Poenget må være i alle vurderinger av tilbud til familier med funksjonshemmede barn, at man utviser skjønn og smidighet. De aller fleste barn kan trives godt med kun et offentlig tilbud, men andre – som Henrik – har best av at mamma står for hovedessensen i opptreningen. Det koster ikke engang samfunnet mer penger.
Da HVPU-reformen ble innført i 1994, ønsket man at funksjonshemmede barn skulle få vokse opp hjemme og så likeverdig andre som mulig. Henrik-saken er ikke akkurat noe lysende eksempel på det.
