Prosent til besvær

Mange har nok hørt om læreren som i sin fortvilelse utbrøt at "her kommer 60 prosent til å stryke" – og fikk til svar at "nei, lærer, så mange elever er vi ikke i denne klassen". Men årlige undersøkelser viser at stadig færre studenter – på universitets- og høyskolenivå – har forutsetninger for å oppfatte poenget i den gamle anekdoten. For 20 år siden fant drøyt syv av ti studenter riktig løsning på brøk- og prosentstykker hentet fra ungdomsskolens pensum. I fjor greide under halvparten det samme. Forskerne bak undersøkelsen presiserer pliktskyldigst at enkelte utdanningsretninger utgjør lyspunkter, og at nedgangen nå synes å flate noe ut.
Men konklusjonen kan bare bli at begrepet "Kunnskapsløftet" uttrykker noe mer enn en generell målsetning for norsk skole – det beskriver et akutt behov. Og det er lett å identifisere noen onde sirkler. Mange år med reduserte mattekrav til barne- og ungdomsskolelærere har eksempelvis ført til at sivilingeniørstudenter må bruke den første tiden ved høyskolen til å ta igjen forsømte elementærkunnskaper; bl.a. brøk og prosent på et nivå som en gang i steinalderen var minstekrav for å komme inn på realskolen.
Skjerpede kunnskapskrav, målt med karakterer og på annen måte, er åpenbart nødvendig. Likeså må realfagene på en eller annen måte få gjenreist sin status blant elevene, særlig gjelder det matematikk, som er det mest grunnleggende av dem alle. Matte var av gode grunner trendy den gang landet skulle bygges, i tiårene etter krigen. Men behov er definitivt ikke mindre i et land som vil hevde seg med kunnskapsbasert, høyteknologisk virksomhet i en sterkt konkurranseutsatt, globalisert økonomi (for å ta hele oppramsingen i samme setning).
De mest lysende talentene vil nok alltid gjøre seg gjeldende. Men dette handler om noe som faktisk er enda viktigere – gjennomsnittsnivået i det vi liker å kalle utdanningssamfunnet. I dette samfunnet beviser den klassiske matematikklektoren at det fortsatt er plass til seniorer i arbeidslivet – men når rekrutteringen tørker inn, blir resultatet alarmerende. Her er mye å ta tak i, f.eks. for en statsråd som har valgt seg den ambisiøse tittelen kunnskapsminister.