Ung, norsk og fattig

Vi har fått 35.000 flere fattige barn i Norge på få år. Flere sosialhjelpsmottakere lever under fattigdomsgrensa, og mange enslige forsørgere sliter. I et av verdens rikeste land blir de unntaket som bekrefter regelen. En slik fadese i vår blomstrende oljelund, er noe som til og med får politikerne til å skrape med foten.

I dagens lørdagsseksjon møter vi tre modige, unge fra Grenland som har skrevet bok om å vokse opp som fattig. De så at ingen kom på besøk til dem hjemme, at lærerne tok dem ut av undervisningen, at de manglet ting som alle andre barn tok som selvfølge.

Fattig er man ikke fordi man er dum. Det kan være selvvalgt eller uforskyldt. At barn ikke kan være med på aktiviteter som er selvfølge i et samfunn som vårt, bør få oss til å aksjonere.
Flytt fritidsaktivitetene til skoletida. Gjør dem billige og tilgjengelige, lyder
budskapet fra forfatterne. Dette ble faktisk lovet da skolefritidsordningen ble innført, men aldri innfridd.

Stopp at barn ikke kan være med på skoleturer, fordi de ikke har penger. Skaff gode, lettsøkelige støttekasser.
Null foreldrebetalings-ordningen vi har i skolen i dag, er spill for galleriet. Det er ikke 20-kroningen til svømmehallen som velter fattige foreldres økonomi. Det er krav om sykler, ski, i-pod'er og hjemme-pc'er. Samt moteriktige klær.
Det er så vi misunner engelskmennene skoleuniformen. Da er alle like ille.
At barn ikke kan være med på aktiviteter som er selvfølge i et samfunn som vårt, bør få oss til å aksjonere.

Anne Spånem