annonse

Aldri har så mange skyldt så mye til så få

:

Min bestefar het Alf Solgaard Jensen, var fra Notodden og ble født i 1917. Bestefar snakket aldri om krigen. Han døde når jeg var 7, og det jeg husker var at han var en gammel mann med snille øyne og lurt smil, men hardt rammet av slag. Han luktet sjømannstobakk. Det er ikke rart at han ikke snakket med en 7-åring om noe så alvorlig som krig, men han snakket aldri med moren min eller faren min om det heller.

  • Leserbrev

Nysgjerrigheten min har imidlertid få grenser. Jeg måtte dykke ned i arkivene for å lete. Jeg måtte bli kjent med bestefar, og finne ut hva han egentlig opplevde under krigen. Hva var det han aldri snakket om?

Krigshistorien begynner da Alf var 23 år gammel og utskrevet dekksgutt på "Draug" - en norsk jager i marinen. Da krigen brøt ut, den 9. april 1940, ble Draug angrepet av tyske fly i Boknafjorden. Et bilde ble tatt i det øyeblikket Draug skyter tilbake mot de tyske flyene på himmelen. En mann ligger såret eller drept på dekket. Det må ha vært litt av et sjokk og en ilddåp for en ung sjømann, og et brutalt møte mellom en ung og nøytral nasjon og en europeisk storkonflikt.

Draug overlevde, og klarte å stanse og kapre det tyske lasteskipet Main utenfor kysten av Haugesund. Lasteskipet var på vei for å støtte den tyske landgangen i Bergen. Kapteinen på Draug bestemte å ta med seg begge skipene til England. Under overfarten dit klarte imidlertid det tyske mannskapet på Main å senke skipet. Mannskapet ble plukket opp av Draug, som så seilte til England. Å se et svært lasteskip synke rett foran øynene på en må ha vært en sterk opplevelse for en 23-åring.

I England ble Alf deretter mønstret på M.T.B. 6 (Motortorpedobåt 6) den 22.05.1940. Båten var bare ett år gammel og ble bestilt i 1939. Den hadde base i Portsmouth og opererte i den engelske kanal sammen med engelske MTBer. MTBen viste seg imidlertid å være for svakt bygget. Den 25. september 1940 ble baugen slått inn, og fartøyet tok inn vann under et tokt rettet mot tyske fartøy i Boulogne. Det var kraftig sjø, og det lot seg ikke gjøre å redde fartøyet. Mannskapet ble tatt opp av en britisk motorkanonbåt. Allerede en måned etter den dramatiske overfarten fra Norge ble bestefar altså evakuert fra et sterkt skadet skip i frådende sjø. Tyskerne fant senere MTB 6 drivende i kanalen og tauet den til en fransk havn.

Alf var deretter ifølge rullebladet hans på Skytterskole i Skottland. Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten overtok Helenslee House i Dunbarton, 25 km. fra Glasgow den 1. oktober 1941. Her ble han artillerimatros, og satt altså med ansvaret for å beskytte skipet mot fientlige angrep fra sjøen eller luften.

I alle historier om krig og kjærlighet må man ikke glemme kjærligheten. Eller, det som virker som kjærlighet i hvertfall. Og her kommer også det første ordentlige mysteriet. På sjømannskortet hans i Riksarkivet står "Edith Evan Solgård Jensen" påskrevet i feltet for "nærmeste pårørende", og at hun er hustru. Men hvem er hun? Min mor kjenner ikke navnet, og ingen andre i familien heller.

Jeg får hjelp av mine engelske slektninger til å gjøre noen undersøkelser der borte. I arkivene finner vi et overraskende ekteskap - et ekteskap mellom Alf S. Jensen og Edith E. Mealing, inngått i 1941 i Weymouth, Dorset, England. Det merkelige er at Edith Mealing ikke er min bestemor, og at ingen i min familie visste at bestefar hadde vært gift før. Jeg leter videre - og på hans militære rulleblad som jeg får utlevert av Marinemuseet i Horten får jeg en slags forklaring. Det står det om Edith - "Ekteskapet oppløst ved dom 12/7-1943 ved Politiretten i Wincherster, grunnet bigami fra hustruens side."

Lysten til å utnytte norske sjøfolk var nok stor blant noen. Når fattigdommen er stor, blir oppfinnsomheten likedann. Nå har jeg ingen skrupler av å le av hele historien, men ting var litt mindre liberalt på den tiden, og sett i lys av det, er det forståelig at bestefar aldri nevnte et ord om denne flaue affæren. Kanskje var det denne dårlige erfaringen med ekteskap han hadde i tankene da han omlag 30 år senere skilte seg fra min mormor, og skrev i skilsmissepapirene "Jeg desserterer!", i lun sjømannshumor.

Så er året blitt 1944. De allierte har overtaket på havet, mens nazistene fortsatt holder det europeiske kontinentet i et jerngrep. En alliert invasjon måtte komme. D-dagen blir satt til 7. juni 1944, når de allierte viser styrke. I løpet av noen hektiske dager setter de i land over 1,4 millioner soldater og materiell på strendene i nord-Frankrike, kjent som "Operation Overlord". I kanalen utenfor seiler 6000 skip i en enorm logistisk operasjon. I luften henger hundrevis av britiske Spitfire jagerfly, til den velkjente lyden av deres Rolls Royce Merlin-motorer. En av skipene heter HMS Glaisdale, og ombord er Alf. Han tjenestegjør når som artillerimatros, mens skipet bombarberer de tyske befestningene inne på land over stranden med kodenavn "Juno". 

Juno-stranden var en av de fem strendene som invasjonshæren landet på. Planen var enkelt nok: Etter at de tyske batteriene på stranden hadde blitt bombet fra luften og beskutt med kanoner fra skipene på kanalen, skulle tusenvis av soldater storme i land på de fem strendene og sikre området. Deretter fulgte resten av invasjonsstyrken. 07:15 på invasjonsdagen åpnet Glaisdale ild mot det første tyske batteriet på land. Kirketårnet i St. Aubin Sur mer ble brukt som siktepunkt med 2 graders avkastning til høyre. Uheldigvis var sidekorreksjonen ikke kommet inn på første salve, slik at et av prosjektilene traff kirketårnet og laget et stort hull i det. Var det min bestefar som skjøt? Ingen vet, og det får vi heller aldri vite. Men spesielt religiøs var han jo aldri.

14. juni 1944 ankret Glaisdale opp i Juno-området. Om kvelden ble det flyalarm, da en del tyske fly viste seg på himmelen. Skipene ble røyklagt. Rett før midnatt eksploderte tre luftverngranater etter å ha passert kloss over broen til Glaisdale. Eksplosjonen var bare 25-30 meter fra skipet.

Fredag 23. juni 1944 gikk Glaisdale tilbake til invasjonsområdet etter endt tokt. Glaisdale gikk gradvis opp til 18 knops fart for å gå tilbake til Juno-beach. Plutselig, kl. 18:24, ble Glaisdale rammet av en voldsom eksplosjon på styrbord side. Hun hadde gått på en mine. Vannsøylen og eksplosjonen var høyere enn mastetoppen. Alt internt samband ble satt ut av drift, og det var interne lekkasjer mellom oljetank 1 og 2. Hele styrbord side var trykket inn, slik at spantene syntes som ribben. En mann ble lettere såret da et skjold til en kanon fløy gjennom luften og snittet hodet hans.

Heldigvis holdt Glaisdale seg flytende, og ble etterhvert tauet til havn av den amerikanske taubåten "Freedom". Stemningen om bord var fin, men stuerten så litt rar ut. Han hadde fått en gryte med sviskesuppe over seg, i den voldsomme eksplosjonen. Skipshunden Pluto hadde fått litt av et sjokk. For øvrig ble situasjonen oppsummert med "Det var litt av en St. Hans feiring, å bli minesprengt på selveste St. Hans aften!"

Dette var slutten for Glaisdales tjeneste i 2. verdenskrig. Skipet ble senere reparert og fikk navnet KNM Narvik, men det er en annen historie. Og apropos annen historie: da Glaisdale lå til kai i Porsmouth 6 mars til 7. april 1944, ble det arrangert dans for sjøfolka. Besetningen fikk overrakt en gave fra lokalbefolkningen - et utstoppet revehode. Dette ble satt stor pris på av nordmennene, som hang det opp i offisersmessa på skipet. Da skipet ble hugget opp i 1960, ble revehodet tatt i land og plassert på Marinemuseet i Horten. Den stakkars reven skulle bare visst at hodet dens skulle bli bevart for ettertiden på et norsk marinemuseum. Trolig var han også verdens eneste rev som deltok under invasjonen av Normandie.

Bestefar fortsatte å seile videre etter krigen, og deltok blant annet i opprydningen av miner. Hadde han ikke overlevd alt det han opplevde, hadde jeg ikke eksistert. Og det er ganske rart å tenke på. Jeg skylder han egentlig alt, og det er på veterandagen, og frigjøringsdagen 8. mai, at vi husker sånne som ham. Aldri har så mange skyldt så mye til så få.

Med vennlig hilsen

Sigmund Aas, forfatter

Kilder:

Sjømannskort til Alf Solgaard Jensen, Riksarkivet.
Militært rulleblad til Alf Solgaard Jensen, Marinemuseet i Horten.
Krigsseileregisteret, Marinemuseet i Horten.
"Jageren Glaisdale og dens besetning", Langemyr.