annonse

Forbilder

KAN BIDRA
KAN BIDRA: I ubetenksomhet kan også vi foreldre bidra til økt kroppspress og prestasjonsjag gjennom kontinuerlig slanking og telling av kalorier, skriver Gisle Roksund.ILLUSTRASJONS (Foto: NTB SCANPIX)

Forbilder. Jeg var på en konfirmasjonsgudstjeneste for noen uker siden, og hørte presten holde en nydelig tale om forbilder. All ære til henne, jeg tror talen gikk «rett hjem» hos de fleste som fulgte med. Mannen fra Nasaret med omsorgen for andre og spesielt de svake og utstøtte, er et godt forbilde.

  • DAGENS KOMMENTAR

Men hvilke forbilder har vi egentlig i dag? De berømte? De såkalt vellykkede og vakre? De rike? De slanke? De spreke? De sterke? De smarte? De modige?

Jeg husker noen av de første forbildene mine da jeg ble stor nok og bevisst nok til å oppdage en verden utenfor mors og fars trygge rede: Det var internasjonale størrelser som Pelé, Elvis, The Beatles og Wilma Rudolph. Det var nasjonale idrettshelter som Hjallis, Kupper’n, Håkon Brusveen, Gjermund Eggen og Per Ivar Moe. Det var krigshelter som tungvannsabotørene og andre. Og det var lokale Odd-helter som Per Jakobsen, Ove Ødegaard, Kjell Reinholt og Ragnar Larsen.

Det dreide seg om datidens kjendiser som oppnådde ære og berømmelse for hva de hadde gjort og prestert. Selv om vi hørte historier om at alt er mulig: om gutten som vokte opp i fattigdom i Sao Paulo og som ble verdens beste fotballspiller, var heltene fjerne og uoppnåelige. De hørte til en annen verden, langt fra min egen. Men det var moro og spennende å følge med.

Senere ble jeg nok mer fasinert av samfunnsbyggerne: Einar Gerhardsen, Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch. Og for ikke å glemme John F Kennedy. Og enda senere de som stod opp mot urett: Che Guevara, Nelson Mandela.

Hvilke forbilder gjelder i dag? Fortsatt gjelder nok idrettsstjerner og artister: Messi, Ronaldo, Adele, Beyoncé, Marcus og Martinus og hva de nå heter alle sammen.

Noe av det som bekymrer meg i dag, er hvordan den såkalte skjønnhetsindustrien og andre gjennom sosiale medier selger inn og nærmest prakker på våre barn og unge aldeles urealistiske forestillinger om hvordan en kropp skal se ut, og hvordan livet skal arte seg. Vi kan kalle det den retursjerte virkelighet. Det skal være slanke, spreke kropper uten en prikk i huden. Store pupper og stramme rumper. Gutta skal ha store muskler og smale hofter.

I ubetenksomhet kan også vi foreldre bidra til økt kroppspress og prestasjonsjag gjennom kontinuerlig slanking og telling av kalorier, samt meldinger til de håpefulle om at alt er mulig, de unge kan nå dit de drømmer bare de står på.

Et langt liv som allmennlege har gitt meg helt andre forbilder. Jeg har kommet tett innpå utallige menneskeskjebner. På godt og vondt. Jeg har sett hvordan folk står på i livets motbakker. «Men jeg vil f.. ikke gi meg, for da har jeg tapt».

Det kan være foreldre til funksjonshemmede barn, og det kan være voksne med store omsorgsoppgaver for foreldre eller partnere. Det kan være personer som har levd i utrygghet, blitt utstøtt av andre familiemedlemmer, utsatt for vold og overgrep og andre unevnelige krenkelser. Det kan være personer som da de var små, ble grunnleggende sveket av sine foreldre, som har «lært» at de ikke er verdt noen verdens ting.

Det kan være personer som hver morgen ligger i senga fulle av angst og uro, som er livredde, og som ikke skjønner hvordan de skal kunne klare seg gjennom dagen. Men som likevel står opp. Som reiser seg, truer seg opp. Men som også noen ganger må gi seg og må legge seg nedpå igjen, som må forsvinne bort fra denne verden og inn i seg selv for å redusere smerten en stund. For så igjen å reise seg en dag eller fem senere.

Det er mennesker som kjenner på kroppen at livet slett ikke bare er det vakre og gode som de kan lese om i fjesboka, og som andre prøver å gi inntrykk av.

Men som likevel ikke gir seg. Fordi livet er det eneste vi har.

Det imponerer meg stort. God helg!

Gisle Roksund, fastlege, spesialist i allmennmedisin