Norge som sårbar utpost i Europa

Det er mars, måneden hvor EU skal behandle søknaden fra Island om medlemskap i EU. Det reiser spørsmål om hvilken betydning et slikt medlemskap vil kunne få for de to gjenværende medlemmer av EFTA: Norge og Liechtenstein.

Flere scenarioer tegner seg. Vil det tvinge seg frem ny debatt om norsk medlemskap med innflytelse og medbestemmelse på de beslutninger som fattes av EU, og som gjennom EØS-avtalen blir innlemmet i norsk lov? Settes EØS-avtalen, selve navlestrengen til EU, i spill? Kan det tenkes at EU sier opp denne for næringslivet livsviktige adgangen til de indre markeder i EU, når bare knøttlille Liechtenstein og Norge blir igjen som avtalepartnere utenfor EU? I en slik situasjon vil vårt land tvinges til å velge mellom fullt medlemskap eller tosidige handelsavtaler med hvert av de til i dag 27 medlemslandene med sine 500 millioner innbyggere?

Som kjent har Regjeringen nedsatt et eget utvalg som skal utrede våre erfaringer med EØS-avtalen etter at den ble satt ut i livet for over 15 år siden (1994). Utredningen blir sikkert spennende lesning for alle – både de som sier JA til EU og de som fortsatt sier NEI. Med denne utredningen får vi belyst det som mange betegner som husmannskontrakten med EU.

EU griper inn i vår hverdag på en stadig mer omfattende måte uten at vi deltar i beslutningene, men er henvist til å sitte på gangen og vente på hva EU bestemmer seg for. Det virker lite smart og fremtidsrettet! Det kan derfor – med rette – hevdes at egentlig er vi medlem av EU, men uten den avgjørende medbestemmelsen. Det blir som å betale medlemskontingent til en forening – uten å være medlem. Det er vel heller ikke særlig smart? Hvorfor ikke heller melde seg inn og få de samme rettigheter og fordeler som landene i EU nyter godt av? Det ville i så fall være smart!

Men selv om EØS-avtalen gir norsk næringsliv, med unntak av landbruk og fisk, fri adgang til EUs enorme markeder, gir den oss ikke det sikkerhetsnett som landene på innsiden av EU kan nyte godt av. Sikkerhetsalliansen med NATO er til ingen nytte i en politisk konflikt med Russland om de enorme ressursene i våre nordområder. Er dette klok og forsvarlig politikk?

Island, Serbia og Tyrkia har søkt om medlemskap. Hvorfor vegrer vi oss fortsatt mot medlemskap – ufattelige 48 år etter vår første søknad i 1962? Vi burde kvalifisere til Guinness rekordbok for denne rekorden i Europa! Vi trenger en snarlig kursendring i vår europolitikk før det er for sent og vi blir stående igjen som Europas eneste utenforland!
Men folket begynner så smått å våkne. Meningsmålingene det siste halvåret viser økende tilslutning til ja-siden, et signal om at stadig flere innser faren ved den isolasjonspolitikk vi fører i vårt forhold til EU. Driver vi en form for politisk risikosport – med stor spenning og høy risiko?

Tiden er overmoden for ny debatt om vårt fremtidige for forhold til EU.
Det er viktig at vi evner å se det store bildet hvor europakartet viser hvor lite og perifert Norge egentlig er i vår del av verden. Mens EU har 500 millioner, Russland 143 millioner og Norge bare 4.8 millioner, burde det være tydelig for alle at vi trenger den alliansen EU tilbyr oss!

Tiden er også moden for at ja-folket for alvor støtter Europabevegelsen, selve spydspissen for norsk medlemskap i EU.

Jan B. Paulsen, Fylkesleder