Drabantby-boogie

Drabantby har sjelden vært et godt klingende ord i norsk språk. Heller ikke på grenlandsdialekt. Helt siden første norske utgave ble bygget på Lambertseter i Oslo i 1953, har begrepet festet seg og vært gjenstand for tvilsom oppmerksomhet. Drabantby-ungdom var satt til verden av fanden selv, og alle de andre brukte denne enorme klyngen med hus til å sove i.

Hvis du ikke vet det allerede: drabantbyen er et bysamfunn utenfor selve bykjernen. Drabantbyen skal ha god forbindelse med moderbyens sentrum og interne kommunikasjonsnett, men skal også by på lokale arbeidsmuligheter og ha butikker , serviceforetak, skoler og andre fellesinstitusjoner, slike som kino, bibliotek etc. (ref Wikipedia)
I Telemark er Gulset den største av dem, med mellom 10 og 12.000 innbyggere. Med andre ord: Hadde du skilt Gulset fra Skien, hadde den blitt Telemarks tredje største by.

Også Gulset gikk gradene, fra skau og jorder til rekkehus, eneboliger og blokkbebyggelse i rekordfart over en 25- årsperiode. Nå er byggetiden forbi, bare tiltettingen står igjen. Vestmarka skal vi ikke røre. Marka er nemlig fellesnevner for de aller fleste drabantbyer. Vi som bor der - fordi det er en utkantby - er nærmere naturen enn alle andre. Og vi bruker den.

Så kan en spørre seg: Hva slags identitetsfølelse får de som kommer rekende allestedsfra til Gulset? Ikke snakkes det utpreget Grenlands-dialekt. Andelen nye nordmenn er høyere enn noe annet sted. Vi blir Skiens «The Big Apple», en smeltedigel av kulturer og bakgrunn, med villastrøk i vest og blokker i øst. Samlingspunktene er færre enn noen annen by på samme størrelse. Det vi har er kjøpesenter, skoler, grendehus og fotballbane. Samt en kirke, som alle har ledd av. Uten tårn og kirkegård har den ligget der som en brunost på parkeringsplassen. Helt til nå, for til helga skal den lyse mot oss, ny og fager.

Men le så mye du vil: Denne kirken er blitt brukt og har aldri hatt for høye terskler. Hit har ungdom av alle overbevisninger kommet på fredagskveldene, her har det blitt speidet og sunget, kranglet og ledd. Sånn er det når vi ikke har så mye, og knapt får paranteser når kulturplaner skal legges. Vi har en vei hjem fra byen som alltid har kø. Vi har mistet postkontor, tannlege, arbeidskontor og bank. Svømmehallen er igjen med et nødskrik. Likevel myldrer det rundt fellesanleggene hver eneste kveld, året rundt. Gulset er neimen ingen soveby, men vital, trygg og nær.

Denne helgen skal vi feire at vi endelig har fått ny kirke. Gulset er blitt voksen, med sin egen stolte identitet og historie.
Så er vi sikre på at terskelen til den nye kirken blir like lav og innbydende som den gamle. En romslig kirke i en raus bydel.
Gratulerer, Gulset!

Anne Spånem, kulturredaktør