En smilende start

Møter mellom mennesker har fascinert både poeter og forfattere i uminnelige tider. Noen ganger er det fristende å si at det burde interessere flere. Forskjellen mellom et grynt og et smil kan være en god eller dårlig dag.

Begynn i en butikk. Hvis du går inn i en butikk du føler er din, blir tilhørigheten sannsynligvis større om du blir møtt med et smil og et lite hei. Hvis den butikkansatte du har sett minst ukentlig de siste to årene ikke gidder å kaste et blikk bort på deg, føler du deg neppe mer hjemme. Blir du møtt av et smil, gir det et lite piff. Selv på de sureste av oss.

Snu alt på hodet. Hvis du er enig i at verden kan være et bedre sted å være om andre smiler til deg, kan det da også være motsatt? At dine smil kan gjøre andres verden bedre? Når jeg tenker tilbake, er mange av de menneskene jeg husker, mennesker jeg bare har kjent i noen få øyeblikk.

For seks-sju år siden strevde jeg meg opp den bratte bakken fra Ulvsvann til Tvittingen i Gulsetmarka. Formen min var på bunn, heseblesende vekslet jeg noen få ord om ingenting med to godt voksne kvinner på toppen. Jeg aner ikke hvorfor, men ansiktene husket jeg godt etterpå. Sannsynligvis fordi jeg var lykkelig over en kort pause mens pusten kom tilbake.

Ett år seinere er jeg på omtrent samme sted i skogen da jeg hører en kvinne stemme rope etter meg: «Det var noe annet til fart enn i fjor!» Mer enn det har jeg aldri snakket med henne, likevel husker jeg øyeblikkene som om det skulle ha skjedd tidligere i dag. De vennlige ordene fra den fremmede, var med og ga meg krefter til å fortsette den neste bratte bakken.

Utenfor keiserpalasset i Tokyo ble jeg en gang for 25 år siden snakket til av en eldre mann. På japansk. Jeg husker to ting fra den samtalen. Det ene var at han tegnet en hval i grusen. Det andre var den skinnende gulltannen som ble blottet av smilet.

Når slike sporadiske øyeblikk kan fryses seg inn, tror jeg et vennlig nikk til fremmede på bussholdeplassen kan lyse opp hverdagen. Smiler alle du møter, vil du til slutt smile selv. Jo mindre tett vårt samfunn blir, jo viktigere blir det å gjøre vår tilværelse hyggelig. Prisen du skal betale, er faktisk ikke høy. Jo mer du selv smiler, jo større er sjansen for at noen vil smile til deg tilbake.

Fremmede er viktige, enda viktigere er dem rundt deg. Husker du selv å smile til alle du møter på din egen arbeidsplass? Jeg tror de glemte smil kan gjøre arbeidsmiljøet betydelig redusert. Hvis kollegaer lar det bli en vane å gå rake veien til sitt eget kontor uten å gidde og bry seg med å si «hei» eller i det minste spandere et glimt på kollegene, blir stemningen dårligere.

Enda viktigere er det å tenke motsatt, om du gidder å smile til dine kollegaer når du møter opp på jobb om morgenen, så øker sjansene for at du får et smil tilbake. Dermed kan du selv hjelpe deg til å få en bedre dag.

Tor Arvid A. Gundersen, journalist