Gretne, gamle gubber

Herre Gud, Rambekk, det må da gå an å treffe en medspiller for én gangs skyld! Er det muuuulig, Bentley? Du klarer jo ikke en gang å ta et innkast, Hansèn. Hei, Fagermo, sett inn noen som kan spelle, da! Hører du, Fagermo?

Det er ikke jeg som har diktet opp edderen og gallen ovenfor. Det er bare ørsmå, men autentiske og helt typiske smakebiter av hva jeg hører rundt meg på tribunen når jeg går på Odd-kamp.

Søndag er det kamp på Falkum igjen: Odd – Hønefoss. Jeg gleder meg som en unge, for jeg tror vi vil få se en etterlengtet hjemmeseier. Kanskje til og med en liten målfest. Men jeg kunne ha gledet meg enda mer; for eksempel som en unge på selveste julaften.
De gretne, gamle gubbene er de som ødelegger litt av festen for meg og mange andre – inkludert spillerne på gressmatta, ville jeg tro. Hvem er så disse gretne, gamle gubbene? Alle er gretne, og det er kanskje det eneste de har felles. Nesten alle er gubber, men jeg hører også én og annen kvinnestemme som lirer av seg; gjerne det samme som mannen hennes sa et par sekunder før. Men ikke alle er gamle. Jeg vil gjette at hovedtyngden er 50 – 60 år, men noen er yngre. Og de aller yngste lærer farlig fort både de stygge ordene og de nedrakkende holdningene de hører rundt seg.
Ellers kommer gretne gubber fra alle samfunnslag. Noen av dem har høye posisjoner i byens næringsliv og politiske liv. De har begrenset peiling på fotball, de er kledd i svart og hvitt, og de er ikke med på oppmuntrende rop som settes i gang av supporterklubben på HRL-tribunen. De begrenser seg til å skjelle og smelle og skrike til spillere jeg trodde de var kommet for å heie på.

Speaker på Falkum er alltid veldig flink å minne om at vi publikum er lagets tolvte mann. Det vekker nesten en liten stolthetsfølelse i magen min. Men når kampen begynner og skrikhalsene sette i gang, minner det meg om at også Judas var den tolvte mann – uten at jeg skal dra den sammenlikningen noe lenger.

Det skapte debatt og temperatur (for å si det veldig forsiktig) da redaktøren i en herværende avis gikk til angrep på publikums banning i fjor. «Rødt kort til publikum,» skrev Lars Kise, og ble møtt med den pipekonserten som pleier oppstå når røde kort deles ut på hjemmebane.

Hard core-supporterne ville ha seg frabedt slike pripne frøken-utspill. Såpass måtte da redaktørens og andres småunger tåle! Vel, jeg skal ikke påstå at jeg er begeistret for høylytt banning når jeg tar med meg 10-åringen min på kamp, men det er slett ikke supporterklubben Oddrane jeg retter skytset mitt mot. De støtter klubben og spillerne i tykt og tynt, selv om språkbruken blir litt barsk innimellom. Banneordene har podene hørt før uansett. Da er jeg langt mer bekymret for at han skal lære ukulturen og holdningene til de gretne, gamle gubbene som sitter alle andre steder enn med supporterklubben på HRL-tribunen. For 10-åringer lærer fort ...

Det hadde vært interessant om ytringen min hadde møtt like mye motstand som redaktør Kises banneutspill. Men jeg tviler. Jeg tipper ingen har lyst til å forsvare sin rett til å æreskjelle egne spillere for bagatellfeil, og samtidig holde surt kjeft når Kovacs scorer eller Arason gjør en superredning. Min oppfordring er: Skjerp dere. Dere er i ferd med å gi ordet «fotballidioter» en helt ny mening!

Torbjørn Tungesvik, journalist