JEG ER IKKE BODIL: En vil, en vil – men får det ikke alltid til. Slik seier soga om amatørbakstekjerringa før jul. Men vi kan jo ha Bodil som helt likevel?

Kling og litt klin, ja

Det er ikke alle som ser ut som Bodil Nordjore når de baker. Hun står der så nystrøken, med skaut og forkle uten flekker, som om det skulle være selveste TV-julekvelden. Bodil har ingen leiver som henger fast, hun kan lese Varden gjennom flatbrødet, har pølser som ikke er sement. Hun lager Statfjord A OppNed kake og Himmelsk God Dessert. Noen av oss synes at hun er selveste superhelten i kjøkkenlandskapet. Det er vi som kjenner det stramme i stolt telemarksmuskulatur bare noen sier: Kling! Korv!

Vi er ikke helt gode i huet, vi vet det. Det er noe med denne maten som har reist kort, og som en har laget selv. Jeg kjenner misunnelsen stige når NRKs Gisle Espeland skriver på Facebook at han skal slakte julegrisene på garden sin til helga. Ikke at jeg liker tanken på at grisen skal stå og hyle (i reneste Nordstoga-stil) Det minner meg for mye om å ha opplevd det på nært hold da jeg var liten. Men det er det med tradisjonene. Smakene. Det ordentlige. Sukk, sukk.

Noen av oss kommer alltid til å søle. Vi vil så gjerne, og så sklir vi av i ovarennet. Før vi skjønner at forkleet er glemt, er habitten fullstendig nedmelet og flekkete. Kjøkkenet som et krigsområde.
Og da ringer det på døra.
Men det er jo jul, må vite – og vi skal saktens ha for viljen til å prøve.

Det er ikke rart at det gis ut mange kokebøker. Vi vil jo så gjerne få det til, – alt sammen! En gang laget jeg Caroline Bjørnsons eksklusive krumkaker. De ble fantastiske, så gode at jeg gjenga oppskriften i Varden.
Etterpå fikk jeg klagetelefoner fra folk over hele fylket fra folk som ikke hadde fått dem til.
Skikkelige slafse-krumkaker, ble det.
Jeg fikk dem aldri til mer jeg, heller. Det ble med den ene. Som med karamellene. Annethvert år kan man mure grunnmur med dem, og få ferdigstillelsesattest av kommunen.

Nå er det altså flatbrød og kling som står på adventshelgagendaen. I år skal jeg prøve oppskriftene i Åsta Østmoe Kostveits « Ta til Takke».
Hun er så snill, Åsta, skjønner at leivene henger fast for oss kløner. Tre en nylonstrømpe på, og bind den fast i håndtakene, er hennes råd. (Der gikk julebordsantrekket) Så forteller hun at seige, nystekte flatbrød gjerne kan få et opphold i stekeovnen for å tørke ut. Takk.

Det jeg alltid har lurt på, er alt det brente melet som blir liggende på takka. Også der kan Østmoe Kostveit fortelle om hva som tradisjonelt skulle til: Helt fra gamle tider har man brukt enten en harelabb eller en rypevinge.

Fillern, også – den der var ikke lett.
Men er det jul, så er det jul, og da går man ikke av veien for å børste utstyret med likdeler. Det er bare å legge i vei innover Gulsetskauene på jakt, det. God advent!

Anne Spånem, kulturredaktør

 

Jobb lokalt (229)