KAMPEN OM Å PRESTERE: For å unngå kvartlivskrisa kan et friår og en moderne dannelses reise være et alternativ for stressa studenter. ILLUSTRASJONSFOTO: BJØRN HARRY SCHØNHAUG

Kvartlivskrisa

Det er aldri for seint for en krise. Det er bare å begynne tidlig, for det er nok å ta av. Vi snakker spedbarnskrise, den berømmelige trassalder, førskoleklemma og tenåringsnykker, førtiårskrisa og den deprimerende alderdommen. Men vent nå litt, vi har jo glemt kvartlivskrisa. Den som dukker opp når du virkelig skal være på høyden. Når du skal fikse både utdanning, kjæreste og nytt sted å bo. I tillegg til å være hipp og kul dukker det kanskje opp en nyfødt stakkar også, i tillegg til studielån og en lommebok med flere kvitteringer enn kontanter. Det er tøft å runde de 25.

Facebook-knapp kommer her

Ja, det er faktisk det. Stadig flere unge møter veggen før man rekker å stave ordet «utbrent». For det koster å henge med, holde drivet, få maksimalt ut av det å være på høyden. Den nesten grenseløse valgfriheten mange unge kjenner på, kan bli for voldsomt. Eller som psykolog Per Arne Løkke beskriver i kronikken «Ungdommens nødrop»: «Det er ikke opprøret mot makten som i dag er ungdommenes mentale arena, men kampen om å prestere og lykkes», skriver han som mener mestring, ikke omsorg er nøkkelord for dagens oppdragelse.

Jeg snakket nylig med en kvinne som har kjent på nettopp det. Hun forteller om studier og et heftig sosialt liv, men aller mest forventninger fra venner og familie. Hun var 25, hadde aldri kjent på hva hun egentlig ville bli i livet, men valgte likevel studier i tillegg til to, tre jobber for å klare husleia. Det tok nesten knekken på henne. Hun sluttet, ble sykemeldt og innlagt på psykiatrisk avdeling. Etter hvert ble det noen småjobber før nye studier ventet fem år senere. Denne gangen er det annerledes. Hun har dempet kravene til seg selv. Lar prestasjonene ligge et hakk lavere.
«Presset ble for stort. Rollen var for krevende. Det er ikke rart det er kø hos psykologene på universitetene», betror hun som nå kjenner at livets vrangside er borte.

Så hvorfor må presset være så stort? Må man fikse alt på en gang selv om man er ung, lovende og stadig får spørsmål om hva man skal bli når «man blir stor»? Før reiste man på dannelsesreise for å utvikle personligheten og få større innsikt og forståelse for andre kulturer. Kanskje det er på tide å ta et friår og dra på en moderne dannelsesreise. Klart det er viktig å ha et mål å strekke seg mot, det å søke mot noe som kjennes meningsfylt enten det er studier eller arbeidsliv. Noen ganger trenger vi også kriser for å komme videre, bli sterkere. Men hvorfor ikke la veien være målet i stedet for å kjenne blodsmaken i halsen idet vi haster av sted for å rekke noe ullent langt der fremme. Det trenger ikke være bortkastet dersom man klarer å finne seg sjøl. Det er aldri for tidlig å hoppe av.

Astrid Borchgrevink Lund, spesialrådgiver kommunikasjon ved Erfaringskompetanse.no

 

Jobb lokalt (225)